DN.se: (min utheving)
Ett initiativbetänkande för att registrera och kontrollera bloggare har röstats igenom av Europaparlamentets utskott för kultur och utbildning. […] Media är viktigt för att skydda demokratin, och bloggar är ett betydelsefullt bidrag till mångfalden, konstaterar kulturutskottet. Men de tillägger att det finns ett behov av att kontrollera att inte felaktig information sprids.
Denne begrunnelsen for sensur blir også gitt, hvis jeg ikke tar mye feil, av Sannhetsdepartementet i George Orwells 1984.
Initiativtageren er estisk, og heter Marianne Mikko. Helst vil hun ha et kvalitetsstempel for bloggere, med registrering av navn og krav om bilde av forfatteren på alle blogger. Hun uttaler:
[Bloggarna] är i en position där de väsentligt kan förorena cyberrymden. Vi har redan alldeles för mycket spam, felinformation och ont uppsåt i cyberrymden.
Det ville være temmelig paradoksalt dersom et slikt system ble innført, tatt i betraktning at noe liknende slett ikke finnes for trykte medier. Det verste med denne Marianne Mikko er at hun tilsynelatende ikke ønsker noe stort europeisk sensurregime. Hun ønsker å bli kvitt sladder og usannheter. Men tiltakene hun foreslår kommer ikke til å klare dette, men kommer i stedet til å legge et gigantisk undertrykkingsverktøy i hendene på EUs toppledere. På toppen av det hele er disse underlagt enda dårligere demokratiske kontrollmekanismer enn vanlige statsledere.
Dette minner meg om en viktig bok; Erik Ringmars “A blogger’s maniphesto”.((Du kan faktisk lese hele boken online.)) Der trekker han et skille mellom ytringsfrihet med republikansk, liberal og radikal twist. Den republikanske ytringsfriheten argumenterer for at den frie diskusjonen er nødvendig for republikkens overlevelse, og er tydeligst synlig i grunnlovene til henholdsvis Frankrike og USA. Her er ytringsfriheten helt og holdent et utilitaristisk verktøy: gjennom fri meningsbryting blir beslutningene i samfunnet bedre. Begrensningene følger av det samme resonnementet — meninger som ikke angår samfunnet trenger ingen beskyttelse.
Den liberale ytringsfriheten tar utgangspunkt i at ytringsfriheten er en rettighet som tilligger hvert enkelt menneske, uavhengig av om det er formålstjenlig for samfunnet. En slik holdning kommer til syne i menneskerettighetene.
Dette er kanskje ikke nytt for noen. Men Ringmar trekker deretter inn “det radikale løftet” om ytringsfrihet, der republikk-utilitarismen settes på hodet: den radikale ytringsfriheten handler ikke så mye om retten til å si noe, men retten til å få vite hva makta gjør. Og ytringsfriheten har kraft til å bidra til dette, fordi den fratar makta deres enkleste middel til å undertrykke informasjon (men ikke deres eneste: økonomiske insentivstrukturer og informasjonskontroll gjennom medieeierskap kan langt på vei kompensere for denne maktfravristelsen).
Poenget med denne lange avstikkeren er at Mikkos syn på ytringsfriheten er primært forankret i den republikanske tradisjonen, mens bloggere og bloggingen som idé ligger klart forankret i det radikale løftet. Ved å frata folk muligheten til anonym blogging gjeninnføres maktas kontrollmidler over informasjonen, fordi avsløringer (igjen) vil kunne slå tilbake på forfatteren. Den republikanske ytringsfriheten ville neppe ført til at mange individer valgte å stå opp mot kommunistpartiet i Russland, for å bruke et eksempel. Men den radikale ytringsfriheten kombinert med anonymitet ville kunne gjøre det.
Som et siste poeng: Den liberale ytringsfriheten er den vanligste fremstillingen, og en man skulle tro var veletablert i EU gjennom den europeiske deklarasjonen om menneskerettighetene. Likevel er det altså EU som nå tar utgangspunkt i en annen definisjon. Kan det tenkes at den liberale ytringsfriheten er i ferd med å spille seg ut på sidelinja? Når hardt settes mot hardt, kommer kanskje de virkelige konfliktlinjene til syne, og da blir insisteringen på ytringsfrihet som menneskerett et ferniss, som bare brukes i festtaler av de som egentlig har et republikansk forhold til den?
Også om denne saken: Ung Vänster, Ekonomikommentarer.
Og så et PS: For oss som har blogget om Dag Solstads essay om ytringsfrihet, er jo denne saken ekstra morsom. Solstad har jo famøst ytret at han ikke syns blogger har livets rett, og han har i tillegg sagt at ytringsfriheten ikke er noen sak å kjempe for i Norge i dag. Med andre ord bør han være svært lite opptatt av denne saken… Paradoksalt, fordi jeg i stor grad er enig med Solstads essay (men ikke med hans uttalelse om blogging).
Nøt du denne? Da vil du kanskje like:
The Creepy registrering av blogger by Sigve Indregard, unless otherwise expressly stated, is licensed under a Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 3.0 Norway License.
Det er nå en del forskjeller på estiske Mikko og Solstad. Sistnevnte er altså en ikke hvem som helst, verken i norsk politisk offentlighet eller i den litterære norske offentligheten.
Mikko er en hvem som helst, enslig representant i en europeisk komite. Hennes forslag blir selvsagt aldri en lov, og personlige forslag representerer da på ingen måte at “EU tar utgangspunkt i en annen definisjon” av ytringsfrihet?
Hvilken definisjon av ytringsfrihet man enn hadde (og det hadde man ikke) i Russland, radikal eller republikansk — problemet var vel diktaturet og at man tok livet av mennesker med andre meninger? Anonyme såvel som navngitt.
Fasinerende å se sosialister gå rundt sin egen autoritære lengsel og sin liberale forakt med slik språklig.
siste ord skulle være: tåkelegging.
Mikkos forslag fikk flertall med 33 – 1 i kulturkomiteen i Europaparlamentet.
Pål H: Angående Sovjet, så er bakgrunnen at det på papiret var ytringsfrihet — men en i Ringmars kategorisystem republikansk type frihet som ble avgrenset mot Sovjetstatens utilitaristiske behov (som igjen ble identifisert av makthaverne som identisk med makthavernes interesser). Naturligvis var problemet (for ytringsfriheten) at man truet og tok livet av folk med andre meninger. Denne typen ytringsfrihet var altså slett ikke noe bolverk mot de overgrepene Sovjetstaten begikk (QED, for å si det slik).
Autoritær lengsel? Liberal forakt? Jeg argumenterer for en radikal ytringsfrihet der folk skal være frie til å si hva de vil mot alle autoriteter. Jeg argumenterer altså for liberale stimulanser til å få frem antiautoritære holdninger.
Det kommer (tydeligvis) dårlig frem i innlegget, men jeg argumenterer altså ikke for å redusere ytringsfriheten, men for å styrke den. Når jeg sier at “den liberale ytringsfriheten har spilt seg ut på (sic) sidelinja”, mener jeg ikke at ytringsfriheten har spilt seg ut over sidelinja, men at forsvaret av ytringsfriheten som en naturgitt rettighet ikke er godt nok i møtet med de tilgrunnliggende konfliktlinjene mellom elite og folk. Det viser seg gang på gang at folk er villig til å gi bytte rettigheter mot komfort, men de kan kanskje være villig til å forsvare sin ytringsfrihet hvis den ble begrunnet med antielitistisme og antiautoritarianisme.
Jepp, det fikk det. Som en uttalelse, til påvirkning av EU-parlamentet. Slik mange komiteer hele tiden gjør vedtar. Uttalelsene kan per definisjon ikke bli EU-lov.
Når det er sagt er det greit å vite at forslaget ble fremmet for å styrke opphavsrettssituasjonen på nett — ikke for å registrere anonyme bloggere.
Selv er jeg enig i et forslaget er dumt, både ytringsmessig og rettighetsmessig. Men å gjøre en liten komiteuttalelse til et ledd i en større europeisk endring av perspektiv på ytringsfrihet er… vel, idelogisk ønsketenkning.
Jeg tror i fortsettelsen vi skal være rimelig sikre på at EU vil forsvare retten til ytring og blogging hardere enn Dag Solstad, Russland eller det sovjetiske kommunistpartiet.
Pål H: Jeg tror i fortsettelsen vi skal være rimelig sikre på at EU vil forsvare retten til ytring og blogging hardere enn Dag Solstad, Russland eller det sovjetiske kommunistpartiet.
Ja, det kan vi nok være enige i. Og hvis du tolket meg dithen at jeg mente noe annet, skjønner jeg bedre tonen i kommentaren din.
Ok, skjønner. Jeg ser poenget ditt Sigve, for all del. Jeg forstår bare ikke hvordan en radikal ytringsfrihet, som jeg forstår i prinsipp, på noe vis kan sikre noen mot noe — i et regime som ikke respekterer fri ytring.
Sånn sett ser jeg det som en teoretisk modell, uten verdi i møte med et diktatur. Poenget er jo ikke hva slags teoretisk modell du har for ytring, men hva slags regime du har.
Hva kan sikre oss mot at demokratier fatter beslutninger som er anti-demokratiske? Som innskrenking av ytringsfriheten i bytte for innbilt trygghet eller komfort. Det er altså her den liberale ideologi kommer inn med troen på den enkeltes stemme og forstand.
[…] Creepy registrering av blogger | indregard.no Initiativtageren er estisk, og heter Marianne Mikko. Helst vil hun ha et kvalitetsstempel for bloggere, med registrering av navn og krav om bilde av forfatteren på alle blogger. (tags: blogging anonymitet sensur) addthis_url = ‘http%3A%2F%2Fwww.hivand.no%2F2008%2F06%2F27%2Flinks-for-2008 – 06-27%2F’; addthis_title = ‘links+for+2008 – 06-27′; addthis_pub = ”; […]
Jeg er tilhenger for at folk viser hvem de er — som regel er anonyme blogger en rask indikasjon på at en ikke behøver bruke tid på de.
Men vil ikke Mikkos løsning bare føre til at folk registrerer seg andre steder enn på europeiske domener? Jeg har ikke teknisk innsikt til å vite hvordan de skulle håndtere en slik løsning, dette hadde vel bare økt trafikken hos andre domeneleverandører og verter enn de som hører EU til.