Solstad
av Sigve Indregard
For et par uker siden trykket Samtiden et essay av Dag Solstad, der forfatteren kritiserer de som ikler seg en kappe av ytringsfrihet for å kunne forsvare av Se og Hørs rett til å grafse i privatlivet til kjendiser og den ukrenkelige retten til å krenke andre menneskers dypeste følelser.
Det mest interessante med debatten etterpå har vært at en slik mening ikke lar seg tolke i den snevre bevisstheten som kalles journalismen. Dette begrepet stammer fra Sigurd Allern, og beskriver en virkelighetsoppfatning der journalistikk går fra å være et verktøy for å avsløre makta til å bli en normativ filosofi om hvordan makta skal oppføre seg. Under denne totalitære ideologiens åk blir all kritikk av makta (dvs. journalister og journalistenes verktøykasse, herunder den uinnskrenkede retten til å skrive hva man vil) dypest sett tolket som et angrep på samfunnet. Straffen er spaltegiljotinen.
Det er mye rart Solstad må utholde å bli anklaget for. I dagens utgave av Morgenbladet, for eksempel, påkaller Marit Slotnæs — avisas kronikk– og debattredaktør — Hamsun for å poengtere at Solstad er populist, visstnok i likhet med Knut Hamsun. Hamsuns og Solstads populisme må i så fall være en form for sjølbedrag der resultatet er å bli maksimalt dårlig likt.
Andre kommentatorer tolker essayet ut fra hva de går rundt og tenker på, og tillegger deretter Solstad å ha tenkt på akkurat det. Duoen Anders Heger og Magnus Marsdal gjør seg skyldig i dette i Dagsavisens helgeutgave. Heger mener at Solstads angrep er et velregissert forsøk på å revitalisere ideen om ytringsfriheten gjennom å kritisere den, og at Solstad derfor lyver blankt når han sier at han ikke bryr seg om å forsvare ytringsfriheten i Norge i dag. Marsdal mener, nærmest oppskriftsmessig, at Solstad har levert en kritikk av kapitalistiske medier.
Og generelt hjelper det lite å få støtte fra Torbjørn Jagland.
Felles for alle de kritiske kommentatorene er at de ikke leverer et sitat, et resonnement, en holdning eller en idé som kan tilskrives Solstad, før de hogger ham ned. For i realiteten er det lite å være uenig i. Mener kommentatorene at det er viktig å forsvare ytringsfriheten fordi det presser prisen på kjendisbilder ned (slik Dagbladet skrev på lederplass)? Mener kommentatorene at Solstad tar feil når han hevder at debatten rundt karikaturtegningene i for liten grad omhandlet hvorvidt det var riktig, ikke lovlig?
Nei. De mener ikke det. Og derfor må de henfalle til å via subtile omveier kritisere Solstads person. Enten har han, “som kjent”, et “svermeri for totalitære regimer” (Morgenbladet) eller så er han “i et bibliotek på en bitte liten øy nest ytterst i havgapet”, hvor han “betrakter verden med nattkikkert” (Dagbladet). Stadig uten å henvise til konkrete sitater som skulle underbygge dette.
Med tanke på den verbale nedslaktingen er det vanskelig å gjøre noe annet enn å gi Solstad rett i utgangspunktet for hans essay: at ytringsfriheten har blitt en offentlighetens tvangstrøye, der noen meninger er riktige kun fordi de er lovlige og andre er feil – ikke fordi de er ulovlige, men fordi de kritiserer de lovlige meninger. Sånn kan man ikke ha det i en offentlighet, fordi det resulterer i flokkdannelse og meningsmessig ensretting med den ene verdien (ytringsfriheten).
Nøt du denne? Da vil du kanskje like:
Jeg er ikke uenig i DIN mediekritikk eller analyse av det norske ordskiftet.
Men jeg registrerer altså at du og andre forsvarere av Solstad mener å ha funnet hans “egentlige” mening i sitt essay. Underforstått: Solstad er politisk briljant, han evner imidlertid ikke å ordlegge seg slik at vi andre forstår ham. For en forfatter ville jo det være uendelig trist.
Retorisk sett er det selvsagt en mulighet for at vi som kritiserer Solstad verken har forstått hans samfunnskritikk eller hans språk.
Ah, den kom raskt. Mitt argument er at kritikerne tillegger Solstad meninger som jeg syns det er vanskelig å finne dekning for i essayet. Dermed kan man beskylde meg for å ha “funnet hans egentlige mening”. Jeg syns ikke en slik relativisme er på sin plass (under forbehold at jeg har gjort det jeg planla — noe jeg ikke kan garantere). Det er ikke logisk det samme å utlede konklusjoner fra manglende premisser og å referere til premissene. Når man bare refererer direkte til Solstads ord, er det etter mitt skjønn mer legitimt å hevde at det er dette Solstad mener, i en direkte forstand.
Ja, det er kanskje paradoksalt at Solstad ikke blir forstått. Men det er ikke fordi han er politisk briljant eller ikke evner å ordlegge seg. Det er også noe av det han tar opp i essayet: man kan simpelthen ikke diskutere slikt som kjendissnikfotografering eller muhammedkarikaturer uten å bli sugd inn som debattanter i en fingert “strid” om ytringsfrihet. Derfor hans rop etter en annen offentlighet. Det er ikke mer politisk briljant enn politikere som ber om en annen velgermasse — det er direkte reaksjonært og helt uten sjanse til å medføre noen forbedringer. Men det forandrer ikke sannhetsverdien, hvis det finnes noen slik.
Essay er en ting, men han uttaler seg om de samme tingene i andre sammenhenger. Hvis han ønsket essayet å leve sitt eget liv, så ville han kanskje tjene på å holde munn.
Mens jeg, i motsetning til Solstad, mener man utmerket godt kan diskutere kjendiseriet og søppelet i ordskiftet uten å angripe ytringsfriheten som prinsipp. Men at det blir en engasjert og høylytt debatt er det ingen tvil om. Men den store forfatter kan for sitt bare liv ikke akseptere at mine og hans meninger lever likeverdige liv og side om side i offentligheten.
Noen vil hevde at ytringsfriheten angripes når meninger angripes. Godt poeng, det skal han ha. Men dårlige argumenter er bare dårlige argumenter, enten de kommer fra kommunistiske forfattere eller liberale bloggere.
Solstad vil ha en offentlighet hvor hans definisjon av kvalitet er inngangsbilletten. Man kan selvsagt kamuflere slikt som mediekritikk, men like godt kan man se på det som sværmeri for diktatur. I denne sammenhengen er det jo ikke uvesentlig å ha i bakhodet hvilken politisk ideologi hans mediekritikk har utgangspunkt i.
Så det er altså dit vi er kommet; en kritikk av offentlighetens debatter må tolkes i rammen av kritikerens ideologi. Og attpåtil er det da kritikeren som skal beskyldes for totalitarianisme.
Les det første avsnittet av Solstads essay. Solstad støtter ytringsfriheten. Solstad syns ytringsfriheten er en kjempegod idé. Solstad innrømmer å nyte godt av den hver eneste dag. Det er altså ikke noe angrep han leverer på selve ytringsfriheten, men på praktiseringen av ytringsfrihetens kvasireligion, der inget ansvar eksisterer fordi ytringsfriheten er absolutt og viktigere enn alt annet.
For å si dette, beskyldes man for å ville sensurere offentligheten.
Naturligvis er det også slik at kritikerens ideologi er interessant i tolkningen av kritikken som framføres. Men naturligvis ikke alene og ikke ved å se bort fra de framførte argumentene.
Uten direkte sammenlikning, så håper jeg jo at mine kritiske bemerkninger om israelsk politikk blir oppfattet annerledes enn om samme kritikk ble framført av Tore Tvedt.
Som jeg skrev tidligere Sigve, jeg er enig i innholdet i det du mener er Solstads mening. Jeg er bare ikke sikker på at tolkningen holder som forståelse av Solstads egentlige mening.
Så er det da ikke essensen i mediekritikken vi ikke blir enige om, men hvorvidt Solstad er like genial som mediekritiker som han er forfatter. Jeg synes altså ikke det.
I motsetning til Solstad tar jeg meg altså bryet med å lese hans bøker og artikler. Han har jo som kjent uttalt at han aldri leser blogger. Og aldri vil det heller.
På dette grunnlaget blant annet defineres relevansen i hans mediekritikk. Da blir man fort landsbyidiot og irrelevant.
Jeg er ganske enig med Pål H. Jeg har ikke lest det originale essayet, ei heller har jeg tenkt å kommentere det, men den generelle holdningen til Solstad, som han har gitt uttrykk for i uttalelser og intervjuer i det siste (utenfor det omtalte essayet) får meg til å tenke at det er noe muffens i argumentet hans (kanskje er argumentet i essayet isolert sett greit, men sett i sammeheng er det ugreit). For hcaen artikkelforfatter sier annetsteds i samme tidsrom som artikkelen er skrevet må vel ha noe å si for hvordan det som står i artikkelen skal tolkes? Om det står mellom flere tolkninger, så vil jeg heller velge den som passer inn i det forfatteren har sagt i samme tidsrom annetsteds enn den som ikke gjør det; uttalelsene må være kongruente, så å si, om de skal gi noen mening.
Og det inntrykket jeg får da, er at det er både legitim og illegitim kritikk ute og går: på den ene siden er det en legitim kritikk av ytringsfrihet som ideologi, når den blir så absolutt at andre såkalt absolutte rettigheter ikke blir tatt hensyn til; på den andre er en illegitim og elitistisk kritikk av ytringsfrihet som beskyttelse for dumme, ureflekterte, vulgære ytringer, ytringer Solstad ikke liker. Denne siste kritikken er dum, for ytringsfriheten er et prinsipp som gjelder for alle meninger, dumme som smarte. Kritiser gjerne norske medier for å trykke dumme meninger, men da må rammeverket være en diskusjon om redaksjonelle standarder og mangler ved dette, og ikke om ytringsfrihetens prinsipper.
For når det er snakk om “Det er noe med blogger som kan få ellers fornuftige mennesker til å oppføre seg som nyutsprungne russ. Som disse forfatterbloggene, der en rekke ellers rolige mennesker oppførte seg på en måte som ble en ren katastrofe. På fjernsynet har de det også, disse meningene som skal rulle over skjermen under debatten. Det virker som om programlederne i stedet for å få oss til å følge debatten, vil distrahere oss, få oss til å tenke på noe annet…” så er det snakk om mangel på redaksjonell standard, eller det er snakk om at folk må finne seg for gode til å ytre tull og fjas i offentlig rom, og ikke — som Solstad indikerer ved et par setninger senere å si at han ikke liker “denne nye ytringsfriheten” — en diskusjon om deres prinsipielle rett til å ytre dette.
Så jeg tror hele denne debatten baserer seg på en uheldig sammenblanding, en mangel på skille mellom den prinsipielle retten til å si noe, og hva en bør få seg til å si. Solstad er ikke den eneste som blander sammen her, men det gjør han altså.
(Ps: beklager om kommentaren ble litt vel lang.)
Det var forresten ikke Allern men den svenske statsviteren Olof Peterson som lanserte kournalismebegrepet.
Simen: Det ser ut som det du mener er at siden alle har rett til å ytre det de vil, er det også riktig å sende det på fjersynsskjermene. Mener du virkelig dette?
Når du sier at debatten baserer seg på en uheldig sammenblanding, er det vanskelig å si seg uenig. Spørsmålet er vel snarere om Solstad kan holdes ansvarlig for å ha blandet inn “den prinsipielle retten til å si noe”. Det er det gode argumenter for å hevde at han ikke har.
Fr. Martinsen: Takk for heads up. Min kjennskap til medievitenskapen begrenser seg til noen av Allerns bøker, derav feilkilden.
Solstad sier han ikke liker “den nye ytringsfriheten”, og i sammenheng viser det seg å være snakk om blogging, som han ser på som tull og vås, uten verdi. Men spørsmålet om ytringsfrihet handler om hvorvidt det skal være lov å si dette. Om Solstad mener dumme meninger ikke skal få blogges, så er han en idiot som ikke skjønner en døyt av ytringsfrihet. Men om han derimot er tilhenger av ytringsfrihet, men ikke mener disse meningene passer seg å ytre offentlig, da bruker han begrepet ytringsfrihet både når han snakker om ytringsfrihet og når han snakker om redaksjonell standard.
Altså gjør han en intellektuell tabbe uansett hvordan man tolker ham. Likevel er det nok en større tabbe å si at bare det han mener er høyverdige meninger skal få ytres enn å blande sammen de to begrepene.
Først og fremst så har ikke Solstad ytret noe ønske om å forby noen ytringer. Om noen klarer å lese det ut av det Solstad har skrevet eller sagt så er jeg interessert i en forklaring, for det klarer altså ikke jeg å lese.
Solstads kritikk er todelt. Først kritiserer han mengden ugjennomtenkte ytringer som blir publisert på TV, i blogger(I Solstads forståelse av hva blogging er, som er feil), i avisene, i kjendisblader også videre. Han sier at han kan ikke kan tenke seg at Voltair ville dødd for Se og Hørs rett til å krenke kjendisers privatliv.
Deretter går han til angrep på “religionen” ytringsfrihet, som gjorde det nærmest umulig å diskutere disse karikaturtegningene fordi ytringsfrihetsteologene blåste seg opp og skrøyt av drapstrusler, siterte Voltair og det ene med det andre. Og det selv om ingen hadde forslått å forby disse tegningene(kanskje bortsett fra en og annen muslim, men muslimer har ikke makt i Norge). Altså et vanskelig debattklima fordi kritikk av en ytring nærmest ble sett på som kritikk av ytringsfriheten.
Solstads poeng er vel at ytringsfriheten i Norge i dag er selvsagt(med enkelte unntak, rasismeparagrafen og blasfemiparagrafen, som begge stort sett er sovende. Og tildels for varslere som mangler et skikkelig rettslig vern). Ytringsfriheten er IKKE truet, men brukes som et våpen mot kritikk av enkelte ytinger. Ideen om den absolutte ytringsfriheten er blitt et maktmiddel.
Slik jeg leser han i hvert fall, men det kan jo hende jeg tar feil, hehe.
Selvom jeg desverrre ikke har hatt mulighet til å lese Solstads essay, HAR jeg, i all min fasinasjon for denne fyren, tatt bryet med å lese “essay-resepsjonen” i norsk media. Jeg syntes du, Sigve, plasserer Solstad litt for mye i offerrollen. Solstad er en lur jævel, og jeg tror vi kan anta at han kunne beregne responsen han ville få på sitt essay — han fikk akkurat det han ville — en storstilt og glamorøs respons.
Solstad linker på Adorno og Horkheimer i sin kritikk av “The Culture Industry” — de to Frankfurterskoletyskerne kritiserte Hollywood for å bruke filmen som middel for å gjøre folk mer kjøpelystne. Den egentlige og ekte kulturen ble undertrykt, ifølge dem. Svakheten i denne kritikken ligger i at verken A+H eller Solstad hadde/har noe måte å bestemme hva som er genuint/ektement/bra i en offentlighet. Solstad er knyttet opp til en tradisjon (folkebiblioteket, pamfletten etc.), mange oppadgående politisk bevisste unge i dag er knyttet opp til en overlappende, men litt anderledes tradisjon (bøker ja, men OGSÅ blogging, TV etc.)
Når det gjelder selve argumentet — jeg syntes det militante liberalismen (både i livs,- økonomi og ytringsfrihet) er mer sammenhengende og problematisk enn ofte antatt. Hver gang jeg leser The Economist blir jeg minnet om hvor tett disse tingene henger sammen. Bladet har en egen evne til å få meg til å fatte at et bestemt syn på verden (det liberale) med INDIVIDET (som konsument (først og fremst), som lykkebringer, som “fritt”) i fremsetet ikke er naturlig, men en ide skapt av folk med interesser. Ikke at en slik erkjennelse løser noen problemer, men jeg tror det er litt av det Solstad er inne på. Hans kapitalisme-kritikk har gått fra å være strukturalistisk til å bli eksistensialistisk — noe den på en måte er dømt til å være i en verden der folk selger sine produkter basert på å om– og redefinere folks bilde av seg selv. (Selv om den egentlig alltid har vært eksistensialistisk — forskjellen er kanskje at det gikk ann å prate om struktur som eksistens back in the good old 70s)
I etterkantdebatten (og i essayet, tydeligvis) er det rart at Knut Olav Åmås ikke er nevnt. Gule og Kokkvold blir brukt som eksempler, men den som tydeligst har artikulert a firm belief på ytringsfrihet er Åmås (i boka si og i en rekke artikler), som er langt mektigere i forhold til definisjonen av den seriøse debatt i Norge.
Sigve: Fint bidrag.
Magnus: Synd at ikke en oppegående fyr som du tar deg bryet med å lese Solstads artikkel.
Simen: Du må seriøst lese essayet før du fortsetter å mene noe om det. Hele bakteppet som Solstad trekker opp er jo nøyaktig at han ikke mener det er noe poeng i å diskutere eller forsvare “spørsmålet om ytringsfrihet”. Hvis du tror at Solstad har gått i bresjen for en debatt om hvorvidt det skal være lov å blogge, skjønner jeg jo at du er litt forvirret med hensyn til Solstads intelligens. Men det har han altså ikke gjort.
Fascinerende debatt dette, nesten litt sånn som Solstad forsøker å skrive om, men lykkes litt dårlig med.
Vi er noen som mener Solstad er en politisk idiot, og som med dette essayet faktisk demonstrerer i hvor stor grad politisk idiot han er.
Men da MÅ vi ha misforstått? Ja, noen har i alle fall misforstått noe. Den saken er i alle fall klar.