Lønna er helt sjef!
av Sigve Indregard
Det er egentlig merkelig at disse lønnsoppgjørene går så greit som de gjør. Fagforeningene må sitte på helt utrolig gode moralske argumenter for økt lønn til vanlig-inntekts-grupper. Bare se her — en sammenligning av lønnsnivået i kroner og øre for ulike ledergrupper og lønnsmottakere:
(Trykk på grafen for å få en større utgave). Som grafen viser, har ledere i store (> 250 ansatte) bedrifter en lønn som er 4,5 ganger større enn den var i 2005. Hvis de tjente 300 000 i snitt i 2005, tjener de 1,4 mill. i snitt i dag. I løpet av den samme perioden har lønnstakernes lønn vokst med 72 %. Tjente de 150 000 i snitt i 2005, tjener de i dag 258 000.
Det har ikke skjedd så store strukturelle endringer i arbeidslivet på 13 år at dette kan forklares ved at ledere er tre ganger så viktige som de var i forhold til arbeidstakere i 1995. Lederne selv argumenterer med at etterspørselen etter dem har økt raskere enn etterspørselen etter annen arbeidskraft. Den mest populære forklaringen er at etterspørselen og konkurransen fra utlandet er så stor. Det er naturligvis bare tull. Nesten ingen norske ledere driver i utlandet.
Den reelle forklaringen er et ideologisk skifte, der høyere lederlønninger aksepteres fordi man antar at det vil skaffe bedre ledere. Det er lite empirisk belegg for at dette er sant, men det stopper som kjent ikke gode myter fra å spres.
Nøt du denne? Da vil du kanskje like:
Grunnen til at lønnsoppgjørene går relativt greitt, er at partene sitter på et noe bedre statistikkmateriale enn deg. Det er alltid like morsomt å se på mytespredningen om de forferdelig grådige sjefene i Norge.
Dersom du tar utgangspunkt i NOU 2008:10 som utkom i april, finner du et noe annet utgangspunkt enn ditt.
Under punkt 1.4 Lønnsutvikling for toppledere finner du: http://www.regjeringen.no/nb/dep/aid/dok/NOUer/2008/nou-2008–10/2/4.html?id=509642
Jeg siterer:“
Figur 1.1 viser at for alle toppledere i foretak med over 25 lønnsforhold var samlet lønnsvekst lavere enn for lønnstakere i alt fra 1997 til 2003. Etter 2003 var veksten høyere, slik at lønnsveksten for toppledere i alt for hele perioden 1997 til 2007 ble 78 prosent mot 58 prosent for lønnstakere i alt.
For toppledere i små foretak med 25–49 lønnsforhold var samlet lønnsvekst lavere enn for lønnstakere i alt fram til 2005, men høy lønnsvekst i 2006 medførte at lønnsveksten for hele perioden 1997–2007 ble om lag 66 prosent.
For toppledere i store foretak med over 250 lønnsforhold var lønnsveksten høy fra 1997 til og med 2000. Deretter var lønnsveksten forholdsvis moderat i 2001 og 2002. Etter 2002 har lønnsveksten økt igjen og har vært høy i de siste fire årene, særlig i 2007. Samlet for perioden fra 1997 til 2007 var lønnsveksten for toppledere i foretak med over 250 lønnsforhold om lag 135 prosent, dvs. mer enn det dobbelte av lønnsveksten for lønnstakere i alt.” Sitat slutt
135% er noe mindre enn 4,5 gang, det er vi vel enige om?
Når vi samtidig vet at gruppen ledere med >250 arbeidsforhold er 548 personer mot 9810 totalt (5%), så gir dette et meget skjevt bilde av lederlønnsutviklingen.
For alle ledere med >25 arbeidsforhold er lønnsveksten 78% mot 58% for arbeidstakere totalt.
Denne statistikken sier nok også noe om at bedriftsledere har bonusordninger som bidrar til bedre lønnsutvikling i gode tider. Det forklarer også at de hadde dårligere lønnsutvikling i perioder med svakere inntjening.
Ser du på lønnsutviklingen i perioden 2006–2007, så hadde snittet av ledere en økning på 6,8% mens arbeidstagere i snitt hadde 5,8%. Det forklarer veldig godt hvorfor det er forholdsvis greitt å få til lønnsforhandlinger.
Så mytene om de forferdelige sjefslønningene er du selv med på å spre. De har tydeligvis ikke like sterke rrøtter i virkeligheten.
Som et apropos til empirien din om sammenheng mellom lønn og resultater, så hadde Finansavisen på lørdag et oppslag som viser lønnsutvikling kontra resultatutvikling i 24 børsnoterte selskap. Selv om utvalget er lite, (omtrent på nivå med antall ledere med >250 ansatte), så viser undersøkelsen ganske kart at de bedriftene som lønner sjefene dårligst har den dårligste resultatutviklingen.
Nå skal jeg på ingen måte beskylde deg for å ha “fikset” på statistikken på egenhånd, for det tror jeg ikke, men tyskerne har et ordtak for det: “Traue keiner Statistik, die du nicht selber gefälscht hast.”
Her driter du deg ut, Johannessen. Les TBUs rapport, og du vil se at du tar feil. Forvirringen skyldes kanskje at TBU bruker en beregningsmåte der de måler akkumulert økning sammenligna med lønn for vanlige arbeidstakere — de trekker altså fra den ordinære lønnsstigninga.
Den NOUen har en merkelig ordlegging, men hvis du ser på tabellene og grafene, vil du se at mine tall er korrekte. Det som NOUen henviser til — vil jeg tro — er at lønnsøkninga er omtrent 135 % høyere enn for “alle arbeidstakere”. Grafen viser tydelig at lønningene for lederne har gått fra ca. 20 til ca 135, altså enda mer enn 4,5. Årsaken til at det blir sterkere utslag i NOUens graf enn i min, er at de ikke har satt utgangspunktet som likt i 1995. Det er forsåvidt illustrerende, fordi det er reelt.
Og til slutt: Du kommer trekkende med anklager om misbruk av statistikk, og deretter trekker du frem at ledere i bedrifter som går godt tjener mer enn andre. Har du så mye som tenkt på at kausaliteten kan være motsatt i disse situasjonene: at lederne tjener godt fordi bedriften tjener godt, ikke omvendt?
Det er mulig jeg har misforstått TBU, men du kan kanskje svare på følgende: Lønn for ledere i bedrifter med >250 ansatte var i 1996 i snitt 895 532. I 2007 var den 2 045 000. Dette er tall fra SSB. Hvor mye har den steget da? Jeg får det uansett ikke til å bli 4.5 ganger.
[…] en oppfølging av mine bloggeskapader knyttet til lønns– og prismarkedet, har jeg et spørsmål til mine lesere — jeg kan jo ikke drive […]
En tilleggskommentar: Det forundrer meg litt at du ikke bruker de reelle tallene men sier at : “Hvis de tjente 300 000 i snitt i 2005, tjener de 1,4 mill. i snitt i dag. I løpet av den samme perioden har lønnstakernes lønn vokst med 72 %. Tjente de 150 000 i snitt i 2005, tjener de i dag 258 000.”
(Jeg har her gått ut fra at du ikke mener 2005, men enten 1995 eller 1996.)
Jeg har tatt meg bryet med å sjekke dette og finner da følgende: (Alle tall er fra TBU og SSB)
Snittlønn lønnstakere 1996: 236600
Snittlønn lønnstakere 2007: 380000
Økning: 1,61 ganger
Snittlønn alle ledere 1996: 496220
Snittlønn alle ledere 2007: 843600
Økning: 1,7 ganger
Snittlønn ledere >250 ans 1996: 895532
Snittlønn ledere >250 ans 2007: 2045500
Økning: 2,28 ganger
Jeg utfordrer deg til å oppgi grunnlaget som viser at økningen for den siste gruppen er 4,5 ganger, slik du påstår.
“Grafen viser tydelig at lønningene for lederne har gått fra ca. 20 til ca 135, altså enda mer enn 4,5.”
Denne grafien fra NOU viser utviklingen i %, så da blir dette en litt merkelig måte å regne på. Ser du på alle ansatte i samme graf så har den gått fra 10 til 58, skal jeg følge ditt resonnement, så har den økt med 5,8 ganger. Men prosentregning er ikke enkelt.
Så nå jeg venter i spenning på tallmaterialet som viser at lønningene for de 558 lederene i bedrifter med mer enn 250 ansatte har fått økt lønna 4,5 ganger fra 1996 til 2007. Siden du har svaret, så regner jeg med at du har tallene bak.
Knut: Det skyldes at jeg ikke fant dem, men måtte holde meg til de oppgitte prosenttallene for lønnsøkning. Jeg mistenker at de summene du bruker der er i faste kurser, altså korrigert for inflasjon.