Matprisene stiger i verden, og gjennom media påtrykkes vi følgende bilde av situasjonen: Biodrivstoffkjøpere i vestlige land øker etterspørselen etter mat, og risen blir rett og slett tatt fra de fattigste og gitt til rike bileiere i vesten. Er det sant?
Det er mange økonomiske fortellinger å fortelle når det gjelder matpriser. Jeg vil fortelle en som handler om rike lands landbrukssubsidier og dumping. Jeg er fullstendig klar over at dette ikke er hele bildet, men jeg vil samtidig hevde at du ikke kan utelukke denne fortellingen uten å samtidig miste taket på helheten.
(Historien fortsetter “under streken” — altså må dere som leser dette som en feed klikke dere inn på selve saken. Takk.)
I utgangspunktet fungerer markedet for mat i et land slik: Folk er villige til å betale en viss sum penger for mat, og bønder er villige til å produsere en viss mengde mat for hver mulige pris de får. Får de for dårlig betalt, begynner bøndene med noe annet (f.eks. kaffeproduksjon). Krever de for mye betalt, vil de fattigste gå uten mat og de rikeste importere mat. Følgelig ender landets matproduksjon og matpris — skissemessig — definert som punktet der etterspørselen og tilbudet krysser hverandre.
Prisen blir altså p*, og mengden q*. Markedet klarerer, sier økonomene. Jeg vil understreke at det ikke er noen garanti for at dette er godt nok. Markedet kan godt klarere på et punkt som koster millioner av menneskeliv. Men dette er utgangspunktet: En mytisk ur-økonomi der ingenting eksternt påvirker produksjonen.
Så kommer det en ny skikkelse inn i historien vår: EU. EU har nemlig eksportsubsidier. Disse subsidiene gis til bønder for å produsere mat som skal selges til et utenlandsk marked. Hvis ikke bøndene fikk disse subsidiene, ville de slutte å produsere mat, fordi maten blir dyrere enn noen er villige til å betale; den produseres i kalde Skandinavia av rike skandinaver. EU kjøper derfor inn maten, og selger den igjen i vårt fattige land. Her tilpasser EU seg til den lokale markedsprisen.
Hvorfor gjør EU dette? Fordi det (politisk sett) koster mer å la all denne maten bli solgt på EUs indre marked. Da vil prisen på mat synke dypere enn bøndene er villige til å akseptere, og konsekvensene ville være at matproduksjonen i EU ble lagt ned (til fordel for import).i
Hva skjer da? Vi ser på grafen igjen.
Uansett pris er det mer tilgjengelig mat — tilbudslinja flyttes opp. Det betyr at prisen på mat blir lavere i landet. Dermed velger flere bønder i landet å gjøre noe annet. Den innenlandske produksjonen av mat flytter seg til qD.ii Det er verd å legge merke til at dette punktet kan være 0 — at all innenlandsk matproduksjon legges ned. I mitt eksempel er den bare lavere enn utgangspunktet (q*). I sum er befolkningen i vårt land tjent med denne dumpingen, fordi de får mer mat (q1) til lavere pris (p1).iii
Dette mener jeg tilsvarer nå-situasjonen i 2006 for mange afrikanske land. En minimal eksport fra Afrika kombineres med en overraskende stor import til Afrika fra rike land. Hva skjer videre? Fortellingen min er at vestlige land slutter å dumpe mat i Afrika, til fordel for å lage biodrivstoff av maten i stedet. De får mye bedre betalt for biodrivstoff enn mat til dumpingpriser.
Og hva skjer da? Virkelighetsfjerne økonomer vil si at vi returnerer til det første bildet. Det er kanskje sant — på lengre sikt. På kort sikt blir ikke gjengrodde jorder til bugnende kornmarker igjen. Det kan ta flere år før man får tilbake kompetanse, maskiner, såkorn og befolkning til å drive et effektivt jordbruk. Dermed låses produksjonen på qD, mens tilbudet reduseres tilbake til figur 1. Da blir bildet slik:
Resultatet er at etterspørselen tvinger prisen opp til p2, mens mengden forblir på qD. Landet får altså — i denne overgangsperioden — mindre mat for høyere pris. Dette kan f.eks. bety sult.
Dette er typiske økonomiske betraktninger, som i liten grad tar inn over seg effektene på andre markeder av de ulike endringene. For at fortellingen skal bli komplett, må vi også ta med noen andre forhold som tildels styrker, tildels svekker krisen.
- Når prisen for mat pushes opp til p2, rammes først og fremst de fattige. De fattige i de fleste land er bønder. Sultende mennesker produserer ikke mat for salg. De spiser den selv. Denne effekten styrker derfor krisen.
- Høyere matpris gjør det relativt sett mindre attraktivt å produsere kaffe og andre luksusvarer. Det svekker krisen (på sikt), fordi det øker matproduksjonen.
- Verdensbanken og IMF har i en årrekke krevd at land driver med strukturtilpasning. Det betyr at de skal spesialisere seg i den produksjonen de er relativt sett mest effektive på, og at de skal eksportrette produksjonen. Ideen er at mat skal produseres der det er mest effektivt, og kaffe der det er mest effektivt. Problemet er at denne teorien ikke tar inn over seg dynamikken i endringene som skjer når prisene endrer seg. Når matprisen går opp, betyr det at Kenyas kaffebønner blir relativt sett mindre verd (man får mindre mat per kilo kaffe). Det tar fem-ti år å omstille fra kaffeproduksjon til matproduksjon. I mens kan befolkning sulte i hjel mens de tyller i seg kaffe.
- Importrestriksjoner på utenlandsk mat gjør at de fattige landene står vesentlig svakere kapitalmessig enn de ellers ville gjort. I Norge har vi høye barrierer mot alle landbruksprodukter fra andre land, samtidig som vi krever at fattige land åpner sine grenser for våre produkter. Det betyr at gevinsten av høyere matpriser som mateksporterende land ville kunne oppnå, blir mye mindre enn den ellers ville vært. Det er en tap-tap-situasjon for Afrika som helhet.
- Den høyere matprisen fører faktisk til et lavere forbruk av mat i Vesten. Selv om matetterspørselen ikke er så veldig elastisk (folk må jo ha mat uansett), vil denne effekten bidra til at Vestens forbruk av mat vil gå ned. Det sørger — isolert sett — for å dempe krisen. Samtidig er det jo vesentlig å peke på at Vestens bruk av jordbruksarelaer til biodrivstoff og dumping er utgangspunktet for krisen.
Fotnoter
- En slik løsning ville frihandelsøkonomer juble for og kalle komparative fortrinn. Jeg mener det er fullstendig bananas å gå inn for noe slikt all den tid det grunnleggende problemet er for lite mat. I stedet bør man gi målrettede subsidier for det interne markedet. [↩]
- Altså der den nye prisen treffer den innenlandske tilbudslinja. [↩]
- Dette er i motsetning til befolkningen i EU, som isolert sett taper på å bruke menneskelige ressurser til å produsere mat som de får mindre betalt for enn de betaler for å produsere den. [↩]
Nøt du denne? Da vil du kanskje like:
The Rispris: En økonomisk fortelling by Sigve Indregard, unless otherwise expressly stated, is licensed under a Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 3.0 Norway License.
Ah, endelig fikk jeg bruk for SOK-0001 kunnskapene jeg skulle hatt. Fine figurer!
Et lite spørsmål litt på siden, ettersom jeg lever i en luftboble:
Er det virkelig de fattige som sitter igjen med pengene vi betaler for å importere deres varer? Altså, er det de som eier gårdene og dermed får overskuddet, eller er de ansatt av en eller annen rik danske (f.eks.).
Med nærmere ettertanke er det vel kanskje Verdensbanken som er den rike dansken.
Det spørsmålet er ikke helt enkelt å besvare. I utgangspunktet er det meste av jorda eid av rikinger, og disse står ofte i en eller annen form for gjeld til Vesten. Men det er ikke fullt så enkelt. Når eierbonden får større avkastning, drypper det også på leilendingene. De får selvsagt ikke noen stor andel — kanskje ikke engang noen rettferdig andel — men de får litt. Kanskje er det (i makro) nok til å dekke de økte levekostnadene når matprisene stiger, men mest sannsynlig ikke.
Forpakteren (eieren) vil vel sannsynligvis forsøke å holde liv i leilendingene og sørge for at de er i stand til å betale leia, så det er i alle fall grunn til å håpe på at høyere matpriser ikke vil innebære store dødsfall på landsbygda. I byene, derimot…
På den annen side øker også verdien av all jord når matprisene øker, slik at selv fattigfolks karrige jord kan bli noe verdt. Dermed kan (kanskje) flere løsrive seg fra forpakterens velde ved å dyrke opp sin egen mark. Det fører også til økt matproduksjon og følgelig lavere priser. På sikt.
[…] og “liberaliserte” nasjonale økonomier i verdens fattigste land har noen lite tiltalende sider, som for eksempel at korn brukes til bensin i stedet for mat til de […]
Disse frihandelsøkonomene dine kan ikke være særlig smarte.
Bare et par korte innspill: Det er vel ingen tvil om at dagens jordbrukssubsidier, det være seg i Norge eller EU, er en av de rareste konstruksjoner mennesket er ansvarlig for, du finner vel knapt en seriøs økonom som forsvarer dem.
Biodrivstoff er bare en del av årsaken til de økende prisene (de har jo allerede steget i 2 – 3 år). Virkninger av økt inntektsnivå spesielt i Kina er vel så viktig (og sånn sett kan man jo paradoksalt nok se på det som et tegn på fremgang).
Som du også antyder i kommentaren, det er i hovedsak landeierne som får betalt når prisene øker. Slik sett er det heller fordelingen av eiendom heller enn markedet som fortjener kritikk (se Kalle Moenes kommentar i DN sist fredag).
Afrikansk jordbruk er forresten ganske interessant. De har virkelig ikke vært heldige blant annet med tanke på det ustabile klimaet og alt det fører med seg.
Siden når har vi forresten begynt å plotte pris langs x-aksen?
Heh, det med prisen på x-aksen er en aldri så lite uortodoks måte å komponere disse diagrammene. Det viser i alle fall at jeg har tenkt selv, og ikke kopiert lærebøkene ;-)