Å diskutere diskusjoner

av Sigve Indregard

Den norske kom­mu­nisme­de­bat­ten er en evig meta­de­batt. Høyre­si­das for­søk på å dra opp igjen norske AKP-​​eres hold­nin­ger til Kam­bod­sja for nte gang møtes uten unn­tak med en dis­ku­sjon om hvor­vidt en slik debatt er av inter­esse. Og alle for­søk på å mot­ar­gu­men­tere insi­nua­sjo­nene om at Pål Stei­gan i grunn er verre enn Adolf Hit­ler og Sta­lin til sam­men, blir møtt med en debatt om hvilke debatt­s­tra­te­gier venstre­sida vel­ger å bruke for å unngå dette stempelet.

I så måte føyer Pål Vei­den seg inn i møns­te­ret når han kom­men­te­rer den Civita-​​konstruerte debat­ten om norsk ung­doms kjenn­skap til Pol Pot, Sta­lin og Det store spran­get. I følge Vei­den er det for lite snakk om AKP og gamle kommunistregimer.

Hver gang tema er kom­mu­nis­tiske for­bry­tel­ser, bør vi hel­ler snakke om Afrika, om Latin-​​Amerika, om bom­bing av Ser­bia, Viet­nam­kri­gen, om inva­sjo­nen av Gre­nada, hva som helst, bare ikke om kom­mu­nis­tiske for­bry­tel­ser. Det går et spø­kelse gjen­nom sko­len i Etterkrigs-​​Norge, og det er ”snakk om noe annet-​​spøkelset”! At halve Europa var okku­pert frem til novem­ber 1989, blir mindre vik­tig. Gi hel­ler ut bok nr 43256 om for­hol­dene i Trøn­der­lag under kri­gen og gutta på skauen og hele pakka, det har den for­de­len at abso­lutt alle er enige, gam­mel som ung.

Det er et under­lig reson­ne­ment, fordi det ender opp med å for­dømme bøker om gutta på skauen. Det står for meg som noe uklart hvor­dan dette under­byg­ger påstan­den om at venstre­sida hel­ler vil snakke om Afrika eller Latin-​​Amerika. Det base­rer seg også på en eks­tremt tvil­som anta­gelse om at de kom­mu­nis­tiske dik­ta­tu­rene blir mindre dis­ku­tert enn de nevnte sakene.

Det klas­siske for­svars­ar­gu­men­tet som venstre­sida bru­ker i slike debat­ter, er at kom­mu­nis­tiske regi­mer langt fra var alene om å gjen­nom­føre slike for­bry­tel­ser. Jeg antar at det er dette Vei­den refe­re­rer til som “snakk-​​om-​​noe-​​annet”.

Men dette argu­men­tet er helt åpen­bart sen­tralt hvis debat­ten hand­ler om hvilke styre­for­mer som med­fø­rer for­bry­tel­ser mot men­nes­ke­he­ten. Sva­ret er: alle auto­ri­tære. Som en biset­ning må det også nev­nes: Auto­ri­tære styre­sett kan inn­fø­res på demo­kra­tisk vis. Dette er ikke “snakk-​​om-​​noe-​​annet” — det er en påvis­ning av at det er andre para­metre som også må være på plass for å unngå slike for­bry­tel­ser. Men Vei­den mener sann­syn­lig­vis at debat­ten ikke hand­ler om hvor­dan vi for­hind­rer for­bry­tel­ser mot men­nes­ke­he­ten. Han ønsker en “debatt” om hvilke for­bry­tel­ser kom­mu­nis­ter har støt­tet gjen­nom årene.

Det er en full­sten­dig uin­ter­es­sant debatt for meg.

Vei­den ønsker å dis­ku­tere kom­mu­nisme. Men for at vi skal vite hva det betyr, må vi vite hva Vei­den leg­ger i “kom­mu­nisme”. Mener han marx­is­tisk ideo­logi? Mener han sov­jet­kom­mu­nis­tisk prak­sis? Mener han det klasse­løse sam­funn eller pro­le­ta­ria­tets dik­ta­tur? Mener han plan­øko­nomi eller anarki? Ting kan tyde på at han mener kom­mu­nisme er iden­tisk med de lan­dene som har hatt selv­er­klærte kom­mu­nis­tiske styre­sett. Det er en svært pro­ble­ma­tisk defi­ni­sjon rent filo­so­fisk, men det er en tem­me­lig fri­gjø­rende defi­ni­sjon for den norske debat­ten. Det fin­nes nem­ling ingen i norsk poli­tikk som kan beskyl­des for å ville inn­føre noe som lig­ner på disse regimene.

I et sta­tis­tisk språk kan vi si at pro­ble­met med dette utval­get av land som har inn­ført kom­mu­nisme er at det ikke er repre­sen­ta­tivt for kom­mu­nis­men som ideo­logi. Det er en selek­sjons­vrid­ning i ret­ning av de poli­tiske grup­pe­rin­gene som var i stand til å gripe makta med våpen. Det er gode grun­ner til å tro at disse kom­mu­nis­tene er langt mer til­bøye­lige til å begå over­grep mot men­neske­ret­tene enn kom­mu­nis­ter gene­relt — de har jo alle­rede tatt liv for å få makta.

Der­for har kom­mu­nis­men idé­mes­sig fort­satt en rele­vans, i mot­set­ning til fascisme og nazisme. De kom­mu­nis­tiske idea­lene inn­e­bæ­rer ikke noe brudd på men­neske­ver­det eller med nød­ven­dig­het noe folke­mord. Auto­ri­tær, dik­ta­to­risk kom­mu­nisme, deri­mot, gjør åpen­bart det. Mens folkemord-​​kommunisme er en del av det set­tet som sam­let kal­les kom­mu­nisme, vil alle typer fascisme og nazisme med­føre slike brudd på ukren­ke­lige ret­tig­he­ter. Det er for­skjel­len som gjør at vi enkelt kan for­dømme nazisme (og andre dik­ta­to­riske regi­mer) i sko­len, mens det ville være et fascis­tisk (tsk, tsk) trekk ved sam­fun­net hvis man gjorde det samme med kom­mu­nis­men som idésystem.

Nøt du denne? Da vil du kan­skje like:

flattr this!