Klimaforlikets fremtid
av Sigve Indregard
Det norske klimaforliket samler partiene til venstre for Fremskrittspartiet om CO2-kutt-forpliktelser. Hvilke sjanser har vi for å nå målene for de neste seks årene?
Arbeiderpartiet valgte å spille Fremskrittspartiet ut over sidelinjen før forhandlingene begynte. Det var nok strategisk lurt for Arbeiderpartiets oppslutning, men det kan vise seg å bli det avgjørende hinderet for at planen blir til virkelighet. Rundt neste sving lurer mange mulige regjeringskoalisjoner. De fleste av dem er mindretallsmuligheter som må eller kan lene seg på FrP, og FrP står i realiteten helt fritt til å bryte de andre partienes forpliktelser.
Scenario 1 er at de rødgrønne beholder flertallet sitt. Scenarioet er særdeles usannsynlig, men i så fall står forliket sterkt. Det vil være nærmest umulig for en videreført rødgrønn regjering å ikke følge opp forliket.
Scenario 2 er at de rødgrønne mister flertallet sitt. Scenarioet er særdeles sannsynlig. Per i dag er det da ingen mulige flertallskonstellasjoner, ettersom det er utelukket for sentrumspartiene V og Sp å samarbeide med FrP. Ved et valgnederlag for de rødgrønne vil det derfor være duket for en mindretallsregjering, enten bestående av Arbeiderpartiet alene, Høyre og FrP sammen, eller Høyre, Venstre og KrF sammen (med en mulighet for Sp). Hvis det norske folk presser FrP opp som største parti på Stortinget, kan også en ren FrP-mindretallsregjering bli et faktum.
Problemet er at ansvaret pulveriseres når en slik svak regjering inntar taburettene. Dersom klimamålene ikke nås, kan regjeringen velge å skylde på at de har måttet ta hensyn til statsbudsjettpartnerne, og dermed har blitt presset ut av forlikets rammer. Særlig aktuelt blir dette hvis regjeringen inngår budsjettforlik med FrP. Ettersom de borgerlige regjeringsalternativene ser ut til å få ekstremt lav oppslutning, vil det uansett være fryktelig vanskelig for dem å innføre upopulære tiltak som tredobling av bensinavgifter etc. I valget mellom å miste prosenter ved å tvinge gjennom CO2-kutt eller å beholde oppslutningen og skylde på andre for manglende kutt, vil alle de nevnte regjeringsmulighetene velge det siste.
Spesielt ille kommer det til å bli ved valget 2013. Erfaringen tilsier at regjeringsslitasje vil gjøre regjeringspartiene små og sjanseløse i valget. Når de innser det, vil den politiske responsen være å legge så mange hindre som mulig i neste regjerings vei. En lettvint måte å gjøre det på, er å legge Norge godt bak målene om CO2-reduksjon. Det vil nemlig gjøre neste regjering upopulær.
Dette er grunnene til at jeg er veldig kritisk til klimaforliket. Det som trengtes nå var ikke langsiktige mål og prosenter for kutt inne og ute. Det vi trengte nå var et forlik om konkrete tiltak for en femårshorisont. Uten et stabilt flertall rundt faktiske, konkrete tiltak, vil de flotte målene forsvinne i gallupsuppa.
Nøt du denne? Da vil du kanskje like:
Jeg er helt enig i konklusjonen din. Mangel på konkrete mål gjør klimaforliket like dårlig som en forsikringspolise etter en skade. Det blir omkamper og tolkninger av hva som er ment. Vi så det allerede dagen etter da Liv Signe Navarsete og Erna Solberg gikk i clinch på rushtidsavgift.
Er det utenkelig med et scenario der vi får en mindretallsregjering AP, SV, SP? Eller er utsiktene til slitasje og tap av kjernesaker for SV for stor? Med en slik konstellasjon måtte jo H, KrF og V støtte klimatiltakene basert på forliket.
Jeg er usikker på om Høyre har malt seg inn i, eller ut av et hjørne med klimaforliket, men det kommer jeg tilbake til.