Underlige slutninger
av Sigve Indregard
Det er en merkelig farsott som går over debatter for tiden. Sekundærargumenter om rettigheter og prosedyre ser ut til å foretrekkes foran primære saksargumenter om rett og galt. Hva mener jeg så med det?
I en debatt argumenterte FrPs stortingspolitiker Christian Tybring-Gjedde for å lage mindre segregerte bomønstre i Oslo. Eller mente han nå det? Det eneste som kom frem ordentlig frem i debatten var hans rettighetsbaserte sekundærargument: “Det er ingen menneskerett å bo i Oslo”. Sånn rent bortsett fra at det faktisk er en menneskerett å velge hvor man vil slå seg ned, er det også en pussig måte å argumentere på. At det ikke er en menneskerett å lage pakistanske, somaliske eller nordnorske kvartaler, betyr jo ikke at det er noe i veien for å gjøre det. Tybring-Gjedde burde argumentert ut fra sine primære argumenter: Hva er det som er formålet med å ikke opprette gettoer?
Tor-Erling Staffs uttalelser har vakt generell avsky. På internett finner man likevel en lang rekke mennesker som ønsker å forsvare ham.i De forsvarer (normalt sett) ikke hans primære argumentasjon, men forsvarer hans rett til å ytre seg. Når HvaHunSa ytrer seg om at hun er uenig med Staff, er det en helt normal primærargumentasjon på hva som bør være lov og ikke i Norge av seksuelle overgrep. Da må det føles absurd for henne å bli anklaget for å begrense Staffs ytringsfrihet. Hva skulle være hensikten med ytringsfriheten, om det ikke var å skape diskusjon rundt de ytringer som ytres?
Det samme fenomenet fant sted i den evinnelige debatten om Muhammed-karikaturene. Primært en debatt om innhold, form og budskap i karikaturtegningene, sekundært en debatt om ytringsfrihet. Men ingen kommentatorer i Norge var noen gang i tvil om at avisene hadde rett til å trykke dem, eller at voldelige angrep på bakgrunn av dem var avskyelig. Likevel mente svært mange at statsministeren ikke skulle få lov til å mene noe om den primære debatten (karikaturenes innhold og budskap). Han skulle ikke si at Norge ikke var enig i innholdet i tegningene. Han skulle visst si “ingen kommentar” — for å forsvare ytringsfriheten.
Den samme tendensen forekommer i Afghanistan-debatten. Hver eneste gang spørsmålet om norsk tilbaketrekking blir diskutert i mediene, trekker en debattant (som oftest fra Høyre) inn en sekundær debatt om når man bør debattere dette spørsmålet. Ikke kan man gjøre det rett før NATO-toppmøtet. Ikke kan man gjøre det når norske soldater dør. Ikke engang når Carsten Thomassen — selv motstander av norske styrker i Afghanistan — dør, kan man diskutere det. Men ingen har foreslått å ikke respektere disse.
Å skyve ytringsfrihet, menneskerettene, lovverk eller presedens foran seg er ikke et argument i seg selv. Det eneste man oppnår, er å hvile seg på argumentene bak disse prinsippene. Med mindre noen argumenterer for å bryte dem, utgjør de med andre ord innholdsløse argumenter.
Fotnoter
Nøt du denne? Da vil du kanskje like:
Her tror jeg sannelig du har spart meg for en post, Indregard.
Her mister du meg, Indregard.
Du kan da ikke mene at den eneste måten å angripe ytringsfriheten på, er å “argumentere for å bryte” den?
For å ta Muhammed-karikatursaken, som jeg mener er det grelleste og viktigste eksempelet:
Det å ha rett til “frimodige ytringer” innebærer noe mer enn en fravær av forbud. Friheten må være reell; man skal ikke løpe urimelig risiko ved å ytre seg. Kritikk og motytringer skal man selvsagt tåle. Likeså at folk blir sinte og lei seg. Derimot er trusler, vold og krav om sensur forsøk på å få ytringer stoppet, og dermed forsøk på begrense den reelle ytringsfriheten. I slike tilfeller må man i det minste kunne forvente at myndighetene stiller seg uforbeholdent på den ytrendes side.
Det gjorde ikke regjeringen i karikatursaken. Joda, de lirte pliktskyldigst av seg noen replikker om at trusler er forkastelige, men det de i realiteten gjorde var å komme fundamentalistene i møte, for å unngå bråk og diplomatiske komplikasjoner.
Fundamentalistene krevde sensur og “unnskyldning” fra landene der tegningene var trykket. Folk som kommer fra diktaturer er vel vant til å tenke sånn. Hos oss er dette en fremmed tankegang. Det trodde ihvertfall jeg. “Norge” hadde ikke trykket noen tegninger, og man ber selvsagt ikke om unnskyldning på vegne av andre mennesker. Likevel: både norske og danske myndigheten kom med slike unnskyldninger! De aksepterte fundamentalistenes premiss om at ytringer ikke står for den enkeltes regning, men er et politisk anliggende!
For selvsagt burde ikke regjeringen “mene” noe om selve tegningene i denne debatten. Det gir ingen mening å si at “Norge ikke var enig i innholdet i tegningene”. Norge er et land, og har ingen meninger om karikaturer. Når hørte vi sist nasjonen “mene” noe om f.eks. karikaturer om kristne, eller om parodier og komikere?
I den grad statsministeren hadde personlige meninger om tegningene, er det en selvfølge at han burde holde disse for seg selv, slik saken sto.
Men som ikke dette var nok, gikk regjeringen og satte seg i fanget på Magazinets redaktør. Dermed fikk fundamentalistene — ihvertfall et stykke på vei — oppfylt sitt krav om sensur, også.
Selvsagt er dette handlinger som begrenser ytringsfriheten. Regjeringen vår sa at ytringsfriheten er ukrenkelig, men ga signaler som bekreftet det stikk motsatte: ubehagelige ytringer kan trues til taushet.
Resultatet er bl.a. at både humor og religionskritikk rettet mot islam nå underlegges en selvsensur som ingen ville vurdere overfor f.eks. kristendommen.
Det ironiske er jo at Muhammed-karikaturene kom til fordi en barnebokforfatter ikke kunne finne illustratør til boka si. Ingen turde nemlig å tegne Muhammed. Det så altså allereda da ut til at vår ytringsfrihet ikke var reell på alle områder. Måtte det være slik? Jo, det må visst det. Det har regjeringen sagt.
Enda mer ironisk blir det jo når man tenker på at det neppe var selve tegningene som førte til alt bråket, men at en gjeng imamer la til noen falske tegninger, og gikk aktivt inn for å hisse opp meningsfeller.
Ellers greier jeg ikke se at f.eks. HvaHunSa blir beskyldt for å begrense Tor-Erling Staffs ytringsfrihet. Hun er, som du sier, bare en av de mange som kritiserer uttalelsene hans. Derimot har Staff mottatt drapstrusler, trusler om anmeldelse, samt advarsler (igjen) fra regjeringen. Alt dette oppfatter jeg som forsøk på å begrense Staffs ytringsfrihet. Og dette går det faktisk an å diskutere helt uavhengig av innholdet i
ytringene.
Nå skulle jeg til å skrive en lang kommentar, men i all hovedsak er jeg enig med abre. spesielt i Muhammed-karikatur-saken er det forkastelig at regjeringen skal presentere sine meninger som om de er noe Norge som land står for i den hensikt å unngå diplomatisk bråk. Norge har ingen meninger, det har bare nordmenn. Å beklage på den måten var å gi fundamentalistene rett.
Likevel er jeg også enig i hovedpoenget ditt, om jeg har forstått det riktig: det å stille sekundære spørsmål, metaspørsmål om du vil, er ingen god substitutt for å diskutere det primære spørsmålet.
abre: Uten å ta stilling til Indregards post i sin helhet, så er jeg takknemlig for at han poengterer hvor lite fruktbart det er å argumentere sekundært i en problemstilling som primært tar for seg et annet tema.
Jeg tok aldri for meg ytringsfrihetsspørsmålet i posten min, men gikk direkte på innholdet i Staffs uttalelser. Når da Fredrik Mellem konsekvent argumenterer som om jeg skullte tatt til orde for knebling, så bidrar han ikke til debatten, men tilfører bare støy.
At andre, i andre fora, tok til orde for knebling, er da ingen grunn til å bombardere mitt kommentarfelt med feilplassert argumentasjon.
Til Fredriks forsvar, så var han langtifra alene om dette.
abre og Simen: Jeg har tydeligvis mista dere, for dere skyter på noen andre enn meg i svarene deres. Jeg syns det er håpløst å ralle inn i en diskusjon om ytringsfrihet når min formål er å diskutere det reelle (primære) innholdet i karikaturtegningene. Men i debattens rælete klima havna man enten på side med de som var for ytringsfrihet og dermed for karikaturene, eller mot ytringsfrihet og dermed mot karikaturene. Det som blir parodisk er at jeg atter en gang — i dette kommentarfeltet — blir satt i en bås der jeg er en pådriver for at “fundamentalistene … får oppnådd sitt krav om sensur”. Det understreker i alle fall poenget mitt.
Og abre: Selvsagt gir det mening at regjeringen gir uttrykk om hva som er Norges offisielle holdning. Hva skal egentlig en regjering (og Storting) drive med, hvis den ikke skal være et uttrykk for et lands meninger?
Først: Jeg er enig i hovedpoenget i postingen din. Jeg er helt enig i at det er tåpelig å komme trekkende med “rettigheter” når dette ikke er relevant. Men siden jeg syntes karikatursaken slett ikke passet inn som eksempel for dette poenget, tillot jeg meg altså å kommentere dette spesielt. Særlig siden jeg mener det er en svært viktig sak. Jeg beklager hvis det ble veldig på siden.
Jeg har verken sagt eller ment at du er noen “pådriver” for sensur. Hvis min kommentar kan forstås slik, beklager jeg det også.
Men du skriver altså om karikatursaken:
“Primært en debatt om innhold, form og budskap i karikaturtegningene, sekundært en debatt om ytringsfrihet.”
Dette er jeg altså veldig uenig i. For når hadde vi sist en stort anlagt offentlig debatt om karikaturer og tegninger som virkemidler? Slike ting pleier rett og slett ikke være et offentlig tema. Det er sånt man sitter og sludrer med arbeidskompiser om — ikke sånt som blir avisføljetong i månedsvis eller som krever at det sendes ut interne notater til ambassadene med instrukser om å legge seg på rygg.
Jeg mener på ingen måte å påstå at alle som fant tegningene provoserende, stygge, unødvendig osv, var motstandere av retten til å publisere dem. Men hvorfor i all verden ble dette en stor sak i media? Jo, fordi det egentlig handlet om hva som i
praksis kan sies. Det handlet om at begreper som “blasfemi” og “krenking av religiøse følelser” ble gravd fram igjen, etter at de har vært døde i tretti år. Det handlet om at virkemidler som har vært dagligdagse overfor andre grupperinger plutselig ble kontroversielle. Det handlet om at folk plutselig begynte å bekymre seg om hvorvidt satire var “unødvendig” og “krenkende”. I våre dager! Det handlet kort sagt om ytringsfrihet.
Jeg forstår heller ikke dette med “Norges offisielle holdning”. Selvsagt skal regjeringen gi uttrykk for landets offisielle holdninger i saker der det er naturlig å forvente at det eksisterer noe slikt. Men etter mine begreper sorterer ikke karikaturer og satire under denslags. Og slett ikke enkeltindividers ytringer eller fintfølelse. Det er rett og slett ikke et offentlig anliggende.
Når regjeringen likevel valgte å uttrykke holdninger til slike ting, ble dette naturligvis ikke oppfattet som en meningsytring blant flere. Gitt den situasjonen som hadde oppstått, ble dette føringer. Det ble de facto begrensninger i ytringsfriheten. Og slik var det naturligvis også ment.
Men jeg skyter altså ikke på deg i noen annen forstand enn at jeg er uenig i din framstilling av denne saken.
abre: OK. Daså. Men da er vi jo enige.
Selvsagt er det lov å diskutere om ytringsfrihetens kår var ivaretatt i forbindelse med karikaturstriden. Problemet var at når jeg (eller Stoltenberg) forsøkte å diskutere den redaksjonelle avgjørelsen om å trykke karikaturene, var det veldig mange som mente at denne debatten i seg selv var truende for ytringsfriheten. Det er jo et underlig paradoks.
Jeg skjønner deg fortsatt ikke når du mener at regjeringen ikke skulle ta klar stilling til innholdet. Hva er avgrensningen? Hvilke ytringer er det regjeringen skal ha en holdning til, og hvilke er det den skal holde kjeft om? Hvilken forskjell gjorde det for Magazinets trykke– og ytringsfrihet om regjeringen støttet innholdet, ikke støttet innholdet eller ga blanke i innholdet?
Etter mitt syn inneholder ikke konseptet “ytringsfrihet” noen forpliktelse fra myndighetene om å legge til rette for at du skal få størst mulig oppslutning om en ytring. De skal ganske enkelt sørge for at det er trygt å ytre hva du vil. Men de øvrige konsekvensene — motinnlegg, boikottaksjoner eller hva det måtte være — får du faktisk ta ansvar for selv.
Og kanskje er det nettopp det jeg reagerte mest på i debatten om karikaturene. En lang rekke kommentatorer beskrev situasjonen etter karikaturlanseringene som et “angrep på ytringsfriheten”. I Norge var ikke det reelt i det hele tatt. I verste fall var det noen få ytterliggående personer som planla et angrep på ytringsfriheten — kanskje var det ingen. Når demonstrasjonene i arabiske land beskrives som et “angrep på ytringsfriheten”, når paradoksene nye høyder. Er det bare nordmenn som skal ytre seg?
Ambassadebrenningen, derimot, er åpenbart ulovlig og et angrep på både det ene og andre. Men du fant ingen debattanter som mente noe annet. Derfor var det merkelig at så mange forsøkte å skape en “debatt” rundt dette, og ergerlig at så mange forsøkte å koble oss som var kritiske til publiseringen opp mot disse stråmennene som visstnok ville angripe ytringsfriheten.
Sigve:
Jeg skjønner virkelig ikke hva det er du leser inn i min kommentar. Jeg har da aldri kommentert deg personlig eller kalt deg en pådriver for sensur, eller skrevet noe som kan tolkes i den retning.
Uansett, den relevante delen av innlegget ditt:
“Det samme fenomenet fant sted i den evinnelige debatten om Muhammed-karikaturene. Primært en debatt om innhold, form og budskap i karikaturtegningene, sekundært en debatt om ytringsfrihet. Men ingen kommentatorer i Norge var noen gang i tvil om at avisene hadde rett til å trykke dem, eller at voldelige angrep på bakgrunn av dem var avskyelig. Likevel mente svært mange at statsministeren ikke skulle få lov til å mene noe om den primære debatten (karikaturenes innhold og budskap). Han skulle ikke si at Norge ikke var enig i innholdet i tegningene. Han skulle visst si “ingen kommentar” — for å forsvare ytringsfriheten.”
Først, det er tvilsomt å kalle innholdet “den primære debatten”, all den tid det fikk liten oppmerksomhet sett i forhold til det du kaller den sekundære debatten.
Videre, så er det holdningen at “Norge ikke var enig i innholdet i tegningene” som er problematisk. Norge som land har meninger i politiske spørsmål, slik som det om ytringsfrihet, som bestemmes av regjering og storting med folket i ryggen, men det er slett ikke regjeringen eller stortingets oppgave å gjøre seg opp meninger om karikaturtegninger på vegne av folket. Det er ikke det de er valgt inn for.
Stoltenberg må gjerne si hva han vil i slike saker, så lenge det framgår at det er hans personlige mening, og ikke Norges offisielle posisjon i spørsmålet, for å bedømme karikaturer er rett og slett ikke statens oppgave rent bortsett fra om de er lovlige eller ulovlige.
Jeg er altså, som tidligere skrevet, enig med din konklusjon, men jeg er uenig i at karikatursaken er et godt eksempel på det.
Jeg skjønner ikke hvorfor det skulle være ønskelig å ha en nasjonal debatt om innholdet i noen skarve tegninger. Jeg ser ikke nytten av å la statsministeren uttale seg om den fine streken eller skyggeleggingen eller symbolikken, eller hvorfor det skal være nødvendig for ham å komme med den politisk korrekte emosjonelle reaksjonen på folkets vegne. Det er vi vel kapable til. Jeg er altså uenig i at dette var et tilfelle hvor sekundære spørsmål ødela for en primærdebatt: i dette tilfellet var den primære debatten totalt uinteressant, i alle fall som politisk debatt. Den får heller rase blant kunstkritikere og teologer. Du skriver at så og si alle var enige i at det skal være lov å trykke disse tegningene; vel, de aller fleste var også enige om at de, rent bortsett fra at de var et symbol på den prinsipielle retten til å ytre det man vil, ikke var stort annet enn en ren provokasjon uten større kunstnerisk verdi.
Har du et eneste eksempel på at noen prominente samfunnsdebattanter priset tegningene for annet enn som symboler på ytringsfriheten? Var det noen i det hele tatt som stilte seg uforstående til at de kunne oppfattes krenkende?
Men tilbake til hovedpoenget ditt:
“Å skyve ytringsfrihet, menneskerettene, lovverk eller presedens foran seg er ikke et argument i seg selv. Det eneste man oppnår, er å hvile seg på argumentene bak disse prinsippene. Med mindre noen argumenterer for å bryte dem, utgjør de med andre ord innholdsløse argumenter.”
Jeg er stort sett enig. Men de utgjør ikke innholdsløse argumenter. Tvert imot. De er argumenter i en annen debatt. Når noen starter en debatt og andre kontrer med å debattere debatten i seg selv, så kommer de ikke med innholdsløse argumenter, de kommer med argumenter som er relevante for metadebatten, men som er totalt irrelevante for selve debatten, det du kaller den primære debatten.
Jeg er helt enig i at det ikke nytter å hvile seg på et argument i en metadebatt og hevde at man har “vunnet” selve debatten. Som når Nei til EU-tilhengere påstår at det å endre grunnlovens krav til prosentandel av Stortinget som må være enige i en suverenitetsavståelse er “å endre spillereglene”. Vel, no shit, sier du det. Det er det nok, men det sier ingenting om det å endre spillereglene er galt. Det er jo det som er spørsmålet.
Jeg er litt usikker på om du mener det å dra fokuset over på “sekundære” ting alltid er negativt. Jeg mener i alle fall at det i Muhammed-saken var en god ting, for diskusjon om ytringsfrihet er interessant, men diskusjon om et sett med karikaturer har et mye snevrere fokus og er stort sett bare interessant for komikere, kunstnere og teologer som måtte føle at deres religion er støtt.
Og igjen, jeg har aldri ment å kalle deg en pådriver for sensur, og etter å ha gjenlest min kommentar flere ganger kan jeg ikke se hvordan den kan forstås slik.
Jeg ser at min kommentar kanskje ble litt på grensen til hvor mye et kommentarfelt kan romme. Kanskje burde jeg tatt det på egen blogg. Til mitt forsvar kom det flere innlegg i mellom min første og min andre kommentar som jeg følte behov for å svare på. Håper det går greit.
Uten å blande meg inn i debatten: (Så lange kommentarer, så liten tid…)
Simen: Om du ikke tar dette på egen blogg, ta noe annet! Vi trenger mer metametamorfoseblogging snart!
“Problemet var at når jeg (eller Stoltenberg) forsøkte å diskutere den redaksjonelle avgjørelsen om å trykke karikaturene, var det veldig mange som mente at denne debatten i seg selv var truende for ytringsfriheten. Det er jo et underlig paradoks.”
Jeg synes det er en vesentlig forskjell på at du eller jeg synser om dette, og at landets statsminister gjør det samme, på vegne av “landet”. Spesielt i en situasjon der “landet” var avkrevd en unnskyldning fra fundamentalister, på vegne av noe enkeltindivider hadde gjort.
“Hvilke ytringer er det regjeringen skal ha en holdning til, og hvilke er det den skal holde kjeft om?”
Hvis jeg skal forsøke å være generell, vil jeg vel si at regjeringen bør holde kjeft om saker der deres uttalelser kan tolkes som utilbørlig press. Ellers synes jeg som sagt det er oppsiktsvekkende at regjeringen plutselig så det som sin oppgave å mene noe om karikaturtegninger.
“Hvilken forskjell gjorde det for Magazinets trykke– og ytringsfrihet om regjeringen støttet innholdet, ikke støttet innholdet eller ga blanke i
innholdet?”
Den formelle ytringsfriheten ble selvsagt ikke berørt. Ingen lover ble endret. Men som sagt: ytringsfriheten må være reell. Hvis ytre press fører til selvsensur, er den ikke det. Jeg tror regjeringens signaler først og fremst fikk betydning for hvordan aviser og tidsskrifter generelt vil velge å forholde seg til ytringer om islam, heretter. Når det gjelder Magazinet spesielt var det vel kanskje av større betydning at regjeringen og redaktør Selbekk “snakket sammen”.
“De skal ganske enkelt sørge for at det er trygt å ytre hva du vil.”
Enig. Er det det, tror du?
Det at Norge beklager på vegne av de som ytrer seg, som svar på trusler og press: er det å sørge for at det er trygt? Jeg tror ikke det.
Det er ikke lett å holde tungen rett i munnen når debatter har så mange lag.
Slik jeg oppfatter hovedpoenget i artikkelen er den underlige slutningen at noen bør/skal la være å ytre seg for å beskytte ytringsfriheten.
Å ytre seg positivt eller negativt til enhver sak, også til ytringsfriheten, er en ytring som må beskyttes av ytringsfriheten. Det å nyansere rettigheter og plikter ved bruk av ytringsfriheten er også en ytring som må beskyttes av samme frihet. Det er lett å gå i loop her.
Demonstrasjoner og protester mot en ytring er også ytringer som man må kunne komme med — og som skal være beskyttet av den samme ytringsfriheten, selv når det gjelder demonstrasjoner, protester og nyanseringer mot selve ytringsfriheten.
Og nei, disse frihetene kan ikke bare gjelde for nordmenn på verdensbasis..
Hjorthen: hyggelig å høre. Ny blogg med eget domene, design og greier er “in the works”, som de sier på nynorsk.