Klimaforliket ser ut til å være en hjelpeløs skandale av et makkverk. Målsettingen om å redusere nasjonale utslipp med 2⁄3 innen 2020 er ambisiøs og positiv, men tiltakssida har ikke nok kraft til å nå dette målet.
Blant generelt visvas om å “satse på jernbane” o.l. er det noen få konkrete tiltak. Bensinprisen skal opp 5 øre pr. liter, mao. rundt 30 kr per tanking. Slike tiltak er typiske økonom-tiltak: De ser på forbruket av bensin som en direkte lineær sammenheng mellom pris, tilbud og etterspørsel. Empirisk erfaring og behavioristisk økonomi peker imidlertid på at slike tiltak har en mindre effekt enn tradisjonell økonomi forutsetter når de er små, og større effekt enn økonomene forutsetter når de er store.
Ettersom en konsekvens av å sette opp bensinprisen er mindre optimal handel (såkalt ‘deadweight loss’), er det ønskelig at effekten av tiltaket blir så stor som mulig sammenlignet med den negative effekten av ‘deadweight loss’. Da må man gjøre slike tilpasninger i plutselige og store skritt, ikke små og umerkelige. Økonomiske beslutninger foretas ikke i makro, men på mikronivå — hver gang du bestemmer deg for å kjøre eller ta bussen. En økt kostnad ved kjøring på 50 kr per måned vil neppe påvirke denne beslutningen i det hele tatt. I tillegg varierer bensinprisen med mye mer enn 5 øre på grunn av varierende oljepris, så hvis politikerne har regnet med noe særlig bidrag fra dette tiltaket for å nå målet sitt, kan de bli lange i maska.
Attpåtil settes prisen på diesel opp mer enn bensinprisen, hvilket betyr at kollektivtransport relativt sett betaler mer enn privattransport. Way to go.
Stortinget velger også å “oppfordre” byene til å innføre veiprising. Jeg håper inderlig de ikke har regnet med noe bidrag fra dette heller. Det er per i dag ikke politisk flertall i en eneste norsk by for veiprising. Et slikt tiltak er et typisk eksempel på fangens dilemma: Hvis alle byer innfører veiprising, er ikke kostnaden så stor for politikerne i en av byene. Da kan ikke folk og næringsliv flytte til en annen by. Men hvis ingen andre gjør det, blir kostnaden svært stor. Og hvis alle andre innfører veiprising, er det svært mye å tjene for den som velger å stå utenfor. Uansett hva “de andre” velger, er motstand mot veiprising den smarteste tilpasningen (ut fra snevre økonomiske perspektiver, selvsagt).
I en slik situasjon trengs det lederskap og nasjonal styring. Man kan godt la byene få bestemme selv om de skal ha veiprising, bomring eller ingenting, men da må man også sørge for å utligne kostnadsforskjellen. Å ikke sette en pris på kjøring er i praksis en subsidiering av denne aktiviteten. Andre betaler kostnadene i form av dårligere helse, utslitte veier, køer, lavere kvalitet på kollektivtransporten, klimarelaterte problemer etc. Dermed bestemmer bystyrene rundt omkring at vi andre skal betale for noens bilbruk. Slik kan det ikke være. Bystyrene må få valget mye mer direkte — byene må tvinges til å betale for de utslippene de subsidierer på denne måten.
Nøt du denne? Da vil du kanskje like:
The Hjelpeløse tiltak by Sigve Indregard, unless otherwise expressly stated, is licensed under a Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 3.0 Norway License.
[…] er grunnene til at jeg er veldig kritisk til klimaforliket. Det som trengtes nå var ikke langsiktige mål og prosenter for kutt inne og ute. Det vi trengte […]