Vi skriver år 2000. En ung gutt i utkanten av en søvnig småby i Nord-Norge ligger på senga på barnerommet og leser. Fra perm til perm — uten å stoppe et sekund. Det har ikke manglet på politisk interesse tidligere — han har allerede demonstrert mot NATOs bombing av Kosovo og drevet lobbyarbeid mot kommunestyret. Men lesingen av denne boken gir alt engasjementet en felles overbygning og en retning. Boka er “No Logo”, forfatteren Naomi Klein. Den handler om hvordan vår velstad er bygd på at andre lider — om hvordan globaliseringen har flyttet utbyttingen av arbeidsfolk ut av syne. Men fra da av har den ikke vært ute av sinn.
Med denne bakgrunnen i mente er det kanskje ikke så vanskelig å forstå at jeg hadde store forventninger til den nye boka (“Shock Doctrine”). Langt på vei innfris disse forventningene intellektuelt, selv om følelsen av politisk oppvåkning er vanskelig å oppleve to ganger.
The Shock Doctrine er, kort fortalt, en doktrine som sier at krisesituasjoner bør brukes bevisst for å iverksette frimarkedskapitalisme. Klein tar oss med på en tur gjennom kapitalismens redselskabinett: Chile, Argentina, Iran, Russland, Polen (mer overraskende for undertegnede), Sri Lanka (veldig overraskende for undertegnede) og selvsagt Irak. Hele veien knytter hun landenes overgrep og økonomiske kollapser til to temaer: For det første den friedmanske økonomiske skolen, som krever absolutt frimarked og minimal demokratisk intervensjon. For det andre den kontinuerlige sammenblandingen av makt og interesser blant et lite sjikt økonomer, institusjoner og stater (les: USA).
Bokas styrke er eksemplene. De er godt utvalgt og glimrende dokumentert. Argumentet som sådan tror jeg en samlet venstreside allerede har akseptert. Frihandel er et virkemiddel som foretrekkes av de rike og mektige fordi det først og fremst er de rike og mektige som tjener på det. Det pakkes inn i tanker om trickle-down (altså at alle på sikt nyter godt av at noen blir rike) og tilslørende gjennomsnitts-statistikk (økonomisk vekst i gjennomsnitt, mens folk flest er fattigere), men realiteten er at det ikke er i vanlige folks interesse stimulere økonomien på denne måten. Selv om kaka blir større, blir smulene mindre.
Jeg leste denne boka delvis samtidig som William Easterlys “The White Man’s Burden”. De utgjør en meget interessant kombinasjon. Easterly er en “frafallen” verdensbank-byråkrat som nå kritiserer bistand generelt. Han er opptatt av at bistanden er for lite målrettet fordi den er planlagt fra vesten, i stedet for å fylle behov i sør. Dette har han naturligvis helt rett i, og kritikken hans rammer derfor først og fremst IMF, Verdensbanken og USAID. Men i tillegg bruker han mange av de samme eksemplene som Klein. Virkelighetsbeskrivelsene, for eksempel av Sovjetunionen/Russland, er forbausende like. Argumentet deres har også noe av den samme kjernen: Sjokkterapi — planlagte omforminger av hele samfunn ved plutselige og harde grep — lykkes aldri. Argumentet er ikke prinsipielt eller teoretisk, men kompromissløst empirisk: det finnes ganske enkelt ingen eksempler på det motsatte.
Og det er jo en viktig tanke for både samfunnsøkonomer og revolusjonære.
Nøt du denne? Da vil du kanskje like:
The “The Shock Doctrine” (Naomi Klein) by Sigve Indregard, unless otherwise expressly stated, is licensed under a Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 3.0 Norway License.
Vurderte å kjøpe den boka etter å ha sett et intervju med forfatteren på CNN, men syntes premissene for innholdet var litt “trangt”.
Jeg har ikke lest boka, men jeg har registret mildt sagt varierende kritikker. Mens Stiglitz i NY Times til tider forsvarer den kan man ikke si det samme om Tyler Cowens anmeldelse (ikke at det er overraskende):
“First, the reach of government has been growing in virtually every developed nation in the world, including in America, and it hardly seems that a far-reaching free market conspiracy controls much of anything in the wealthy nations. Second, Friedman and most other free market economists have consistently called for limits on state power, including the power to torture. Third, the reach of government has been shrinking in India and China, to the indisputable benefit of billions. Fourth, it is the New Deal — the greatest restriction on capitalism in 20th century America and presumably beloved by Ms. Klein — that was imposed in a time of crisis. Fifth, many of the crises of the 20th century resulted from anti-capitalistic policies, rather than from capitalism: China was falling apart because of the murderous and tyrannical policies of Chairman Mao, which then led to bottom-up demands for capitalistic reforms; New Zealand and Chile abandoned socialistic policies for freer markets because the former weren’t working well and induced economic crises.”
Når frihandel gjør kaka større vil jo også en god omfordeling kunne gjøre alle bedre til lags (selv om dette selvsagt er langt enklere sagt enn gjort). Velferdsstaten er jo i så måte (kontraintuitivt vil nok mange si) en frihandelsinstitusjon.
Jeg mistenker Tyler for å ha anmeldt forhåndsanmeldelsene av boka, i stedet for å anmelde selve boka. Hans kritikk, selv uten halvsannhetene, treffer ikke Kleins sentrale resonnementer. Viktigst av alt er det at Klein ikke bruker denne boka til å uttrykke noen motstand mot frihandel. Kleins forfatterskap kan derimot forstås som en kritikk av de ukontrollerte og ukommuniserte konsekvensene av å hardhendt innføre frihandel.
Derfor blir det vanskelig å lese adressaten til Cowens kritikk. Ingen har betvilt at en større kake er ønskelig, men det er grunn til å spørre seg om sjokkinnføring av økonomisk ulikhet og Friedmanske frihandelsprinsipper er mulig uten politisk ufrihet. Det sentrale paradokset blir f.eks. hvordan man skal få til politisk frihet samtidig som man forbyr politiske vedtak om f.eks. proteksjonisme. Økonomer — deriblant Friedman — har på en svært grundig måte dokumentert hvorfor det er umulig å demokratisk innføre økonomiske reformer som støtter økonomien som helhet, men likevel fører til at et flertall kommer dårligere ut (eller har en stor risiko for å komme dårligere ut). Spørsmålet er om økonomiske hensyn da skal gå foran de demokratiske. Og hva slags merkelapp vi skal sette på dem som mener at det bør være økonomien som styrer: kanskje benevolente teknodiktatorer?
Cowen (og andre lignende sjeler) argumenterer gjerne for frihandel med at alle får det bedre av å gjennomføre frivillige transaksjoner. Hvis de ikke fikk det bedre, ville de ikke gjennomføre dem. Poenget er helt riktig. Det er derfor det er så pussig at de gjør seg til forsvarere av tvang for å innføre regler som understøtter denne handelen.