Like fint som å danse
av Sigve Indregard
Morten Drægni lurer på hvor vi skal få all arbeidskrafta fra i fremtida. Det er et interessant spørsmål. Audun Lysbakken svarer med økt deltakelse fra kvinner, økt effektiv pensjonsalder, mindre brutalt arbeidsliv (= færre førtidspensjonerte, sykmeldte, trygdede), inkludere funksjonshemmede, gi skatteletter for lavtlønte og innvandring. Åsa Elvik vil ha økt gjennomføring i videregående skole.
For å presisere problemstillingen litt: Gitt stabil innvandring på dagens nivå, kommer vi til å få en befolkningsstruktur med en langt større andel eldre. Disse er i stor grad utenfor arbeidslivet, og etterhvert som de blir eldre krever de også arbeidskraft i form av omsorgstjenester.
Jeg tror ikke på forslagene utenom ett.
Effekten av å satse på økt deltakelse fra kvinner er stort sett uttømt. Vi kan helt klart gjøre mer for å jevne ut kjønnenes deltakelse, men da er det for å øke likestillingen, ikke sysselsettingen. Konsekvensen av å øke kvinnenes deltakelse enda mer er at mennenes går ned.i
Å øke den effektive pensjonsalderen er ikke nødvendigvis noen fornuftig vei å gå. De som er i stand til å jobbe lengre enn 67 år er nøyaktig de typene arbeidskraft som vi ikke trenger mer av. Du finner ingen hjelpepleiere i 67+-gruppa. I tillegg vil en økning i antall arbeidsår medføre at de eldre blir enda mer utslitt og syke og derfor krever enda mer pleie og omsorg.
Å bekjempe brutaliseringen som et sysselsettingstiltak er en retorisk boble. Brutalisering betyr i praksis dårligere stillingsvern og strengere krav til effektivitet. Hvis man øker stillingsvernet og senker kravene til effektivitet for å oppnå høyere effekt, er man heldig hvis man ender i null. Jeg er helt enig i at man bør bekjempe brutaliseringen, men jeg er ikke enig i at det vil gjøre at vi produserer mer helsetjenester og skoletjenester. Til gjengjeld kan det føre til lavere etterspørsel etter helsetjenester, så jeg tror effekten er positiv. Men med et hårsbredd.
Inkludering av funksjonshemmede er også et tiltak som er flott og fint, men det hjelper ikke det spøtt. Selv med temmelig optimistiske anslag for hvor store andeler funksjonshemmede man skal klare å inkludere, vil det ikke utgjøre mer enn en promille av arbeidsstokken. Fin symbolpolitikk, dårlig svar på spørsmålet.
Innvandring er neppe løsningen, med mindre vi går for en type spesifisert og spisset innvandring som jeg syns vil være i strid med våre folkerettslige forpliktelser. Realiteten er at de som krever mest beskyttelse er de som er minst nyttige i vårt makroøkonomiske sjakkspill med arbeidsstokken. I tillegg kan vi naturligvis drive arbeidsinnvandring i så stor grad vi ønsker — og åpner vi grensene helt vil det sørge for at vi får nok arbeidere. Det spørs likevel om ikke en unilateral fri flyt av arbeidskraft av denne typen vil medføre såpass store kostnader i form av økte velferdsbehov at det mer enn tilsvarer bidraget i form av arbeidskraft. Jeg er enig i at en ideell verden med fri bevegelse ville være ønskelig, men så lenge denne ikke finnes er ikke innvandring en løsning på arbeidskraftproblemet. Da står vi igjen med styrt innhenting av kompetente folk fra fattige land, og det syns jeg ærlig talt vi bør begrense av hensyn til de fattige landa.
Resonnementet bak skatteletter for lavtlønte er at folk jobber mer når de får beholde mer av inntekten selv, men at denne effekten avtar med inntekt. Med andre ord jobber en lavtlønt kanskje en halv prosent mer for hver prosent lavere skattesats, mens en høytlønt jobber en kvart prosent mer for samme skattelette. Nå vet jeg ikke hvordan Lysbakken ser for seg lavtlønte i denne sammenhengen. Hvis han mener f.eks. folk med 250.000 kr i inntekt, kan argumentet ha noe for seg. Men samtidig må han huske på at dette går stikk i strid med målet om å redusere brutaliteten i arbeidslivet. Å bruke slike stimuli vil gjøre at folk jobber mer — for eksempel ved å ta en nattjobb i tillegg til dagjobben. Den samfunnsøkonomiske effekten av slike innsatser er tvilsom, fordi disse menneskene blir psykisk syke og fysisk pleietrengende i en alder av trettito.
Skatteletten kan derimot føre til en økt etterspørsel etter arbeidskraft i vareproduksjonen. Lavtlønte er en enorm gruppe, og de vil bruke opp store deler av sin ekstrainntekt på kjøp av varer og tjenester (og for all del: det fortjener de helt sikkert). Problemet med det er at det sørger for økte lønninger og dermed arbeidskraftbevegelse i retning av varesalg. Hvis vi har knapphet på arbeidskraft, er neppe slike makroøkonomiske stimuli til forbruk en intelligent retning å gå.
Å stimulere skolegang og gjennomføring i videregående opplæring, derimot, har noe for seg. Utdanningssystemet er i mye større grad enn politikere forstår nøkkelen til makroøkonomiske løsninger. Alt annet medfører problemer i øst og vest og økt rente — økt utdanning, derimot, medfører høyere produksjon med den samme timeinnsatsen i hele samfunnet. Med en bedre utdannet befolkning synker etterspørselen etter velferds– og helsetjenester og trygder. Pensjonsalderen øker. De sosiale problemene knyttet til arbeidsinnvandring minker.ii
Update: Stian Oen begår de samme feilslutningene som Lysbakken.
Fotnoter
- Dog ikke like mye, så det har en positiv effekt. Den er bare liten. [↩]
- Fordi velutdannede i mye mindre grad er negativt innstilt til innvandrere. [↩]
Nøt du denne? Da vil du kanskje like:
Dette var en knakende god greie. Ryddig og godt presentert, og jeg er langt på vei enig med deg. Har dog noen tilleggsmomenter, som det ville vært for tidkrevende å ta opp her. En post med referanse hit er mest sannsynlig.
Ryddig og greit ok, hvis problemstillingen er slik den er.
Med unntak av den økte pensjonsalderen (som er et horribelt resultat av pensjonsranet vi nettopp har blitt utsatt for) er jo venstresosialdemokratenes løsninger ønskelig av andre årsaker enn økt produksjon.
Spørsmålet om økt gjennomføring av videregående skole er Målet og Veien har jeg en liten innvending til. At økt gjennomføring vil gjøre folk smartere, og øke livskvaliteten deres gjør jo at det er ønskelig. Men problemstillingen er jo økt produktivitet, og denne utdanningstankegangen er litt en kulturradikal forrakt for arbeid. Hvis noen begynner som lærling direkte etter ungdomsskolen, og jobber til kroppen ikke tåler mer, så jobber han eller hun jo i 3–4 år lengre i jobb enn de som går ut i jobb etter videregående. Makroøkonomisk må jo dette minst gå i null sammenlignet med de punktene du lister opp.
Det punktet som jeg ikke ser listet opp er jo det teknologiske og økonomiske fortrinn som Norge har, som kan hjelpe oss å øke effektiviteten i fremtiden. Det er jo en grunn til at alle de “dyre velferdsstatene” i Skandinavia rangeres på toppen av Global Competetivenes Indexen (GCI) og andre rankinger som måler hvor business-folk vil plassere pengene sine (Dan 3 ‚Swe 4, Fin 6 , Nor 16)
http://www.time.com/time/global_business/?iid=redirect-globalbusiness
(Også en spørreundersøkelse på den største buisness-konferansen i verden i Sveits, som jeg ikke finner linken til nå…)
Årsaken er jo at vi har fornøyde og dermed produktive arbeidere, vi har en godt statlig utbygd infrastruktur, domstol og teknologisk fremskritt, som gjør at man heller vil putte penger i Norge enn i Kina, selv om Kina har lavere lønninger. I mange år fremover! Selv uten oljen…
Sigurd sa: “Hvis noen begynner som lærling direkte etter ungdomsskolen, og jobber til kroppen ikke tåler mer, så jobber han eller hun jo i 3–4 år lengre i jobb enn de som går ut i jobb etter videregående. Makroøkonomisk må jo dette minst gå i null sammenlignet med de punktene du lister opp.”
Det tror jeg er høyst tvilsomt. For det første et banalt poeng: i mange yrker tåler ikke kroppen et helt arbeidsliv, slik at arbeidslengden er like lang for de som begynner i en alder av 19 og de som begynner når de er 15. Men la gå. Det viktige er dette: Vi vet at de som går rett ut i jobb etter ungdomsskolen er sterkt overrepresentert blant arbeidsledige. Det henger nemlig sammen med ditt neste poeng: At utdanningsnivået i seg selv gjør landet vårt rikt. Det skyldes to forhold: Både at det øker produktiviteten mye mer enn kostnaden av utdanning er, og at det øker fleksibiliteten og tilpasningsdyktigheten hos arbeidskraften. Vi tilpasser oss derfor raskere til teknologiske endringer.
Statlig infrastruktur er selvsagt en viktig årsak til at vi er et attraktivt land, men det har ingenting med saken å gjøre (som altså handler om mengden arbeidskraft i møte med en eldrebølge).