Noter fra en debatt
av Sigve Indregard
- Klimakrisa er reell. Løsninga: kutte 80 % globalt, 90 % i Norge innen 20 år. En lineær kuttmodell tilsier at vi må kutte 10.8 prosent hvert år.
- Det er ikke mulig å løse klimakrisa uten å kritisere strukturene som skapte dem og har interesse av å vedlikeholde dem. Kandidater til slike strukturer er det petroleumsindustrielle komplekset og det konvensjonelle kapitalistiske kravet til økonomisk ekspansjon. Likevel er det viktig å huske på at man kan løse krisa uten å kritisere invasjonen av Irak.
- Det hjelper ikke å redusere vanlige folks utslipp. Det er heller ikke mulig å motivere demokratisk flertall for dette uten å samtidig redusere utslippene fra oljeindustrien.
- Dog: Det kan hjelpe å redusere vanlige folks forbruk.
- Blir det stor etterspørsel etter klimaløsninger, vil partiene slåss om velgere basert på løsninger som rammer folk i minst mulig grad. En slik situasjon medfører stor fare for populistiske tiltak som ikke virker (av typen teknologi for fremtida, les thorium) foran å gjøre ting nå. Vindmøller funker, men fordi folk syns de summer litt høyt jobber man i stedet med vindmøller til havs — som tidligst er på plass om ti år. En katastrofe.
- Derfor: Vi må binde oss til masta — innføre et regime som straffer oss selv dersom vi ikke når målene. Men hvilken mast skal dette være? Den kan ikke fastsettes av Stortinget. Folkeavstemning? Internasjonal traktat?
- Videre: Hva skal gjøres for å forhindre at fattige land/svake stater konkurrerer om å ha minst mulig utslippsrestriksjoner?
- My Little Pony er bra.
Nøt du denne? Da vil du kanskje like:
Utbygging av vindkraft her til lands bidrar ikke uten videre til reduksjon i CO2-utslipp, da det man ellers ville gjort er å bygge ut mer vannkraft, som heller ikke slipper ut CO2.
Det har etterhvert blitt en del komplikasjoner når det gjelder realisering av vindkraftprosjekter. Noel har med miljø å gjøre (nei, ikke bare “summing”), men det er dessuten et begrenset antall egnede områder når det gjelder egnede vindforhold, ledig areal og infrastruktur. I tillegg krever vindkraftparkene svært omfattende nettutbygging, hvorav noe er store luftspenn over fjorder med mye turisme, osv.
Det største vindkraftpotensialet har vi i Finnmark, hvor vi verken har last eller nett til å ta i mot det.
Konsesjonsbehandlingstida for et alminnelig kraftprosjekt (selv uten særlig kontrovers) er gjerne et par år. Med dagens totale arbeidsmengde hos NVE (bl.a pga småkraftutbygging) kan den være en god del lenger. Så kommer planleggings– og byggetid på noen år til. Dessuten krever som nevnt en omfattende vindkraftutbygging at også sentral– og regionalnett bygges ut. Det kan f.eks. bli snakk om en ekstra “backbone”-linje langs kysten på f.eks. 400 kV-nivå. Det er med andre ord tvilsomt at særlig mye av vindkraftpotensialet vil kunne bli utnyttet de nærmeste årene uansett.
Hvis vi bruker denne tida til å forske på vindkraft til havs, der man virkelig kan bygge ut i en skala som monner, synes jeg det er svært positivt. Når en slik løsning vil kunne bli realiserbar er i stor grad en funksjon av denne forskningsinnsatsen.
Det vi kan og bør gjøre *nå*, er å bygge ut vannkraft. Og ikke først og fremst tusenvis av småkraftverk med dertil hørende kollosale nettinvesteringer og betydelige utfordringer når det gjelder regulering og koordinering, men i konvensjonell skala. I mange tilfeller kan det også være mer miljøvennlig enn både småkraft og vindkraft.
Men dette var Norge. Hvor mange av landene som i dag er avhengig av fossile brensler til stasjonært
energiforbruk som også har kystlinje egnet til vindkraft, vet jeg lite om.