Liberalisme og miljøvern
av Sigve Indregard
Liberalisme er det verste som kan skje miljøet.i Mens konservative i alle fall vil verne miljøet fordi forandring virker skummelt, og sosialister aldri har gjemt sitt sentralstyrende verktøyskrin under noe skjeppe, insisterer liberalere på sitt mest grunnleggende prinsipp: å beholde deler av politikken utenfor demokratisk styring. Men miljøet er alle tings fellesnevner — alt skjer i miljøet og påvirker miljøet. Derfor blir det umulig å beholde liberalismens skille mellom en privat og en offentlig sfære.
Vi må tilbake til den liberalistiske ideologiens røtter for å etablere hva som menes med dette skillet. Filosofisk var det en nyvinning av den aller største betydning, og den ble arbeidet frem av filosofer som John Stuart Mill,ii John Locke, David Hume,iii, Voltaire og Rousseau. Ideen er enkel og grei. Det finnes saker som tilhører den private sfære, og det finnes saker som tilhører den offentlige sfære. Det som tilhører den private sfære, skal mannen i huset bestemme over. Det som tilhører den offentlige sfære, skal avgjøres politisk.iv
Rettighetstenkingen rundt mennesket finner også sin parallell i denne tankegangen. Ikke engang kongen skulle kunne gripe inn overfor enkeltmenneskets rettigheter. Men i liberal retorikk blandes disse to ideene til en pakke, ved å hevde at rettighetene er en del av den private sfæren. Det er et ahistorisk og paradoksalt syn. Disse rettighetene er nettopp fremforhandlet politisk og vedtatt i politiske organer — i full offentlighet.v Jeg, og alle andre ikke-liberalister jeg kjenner, støtter dem, og de hviler derfor på et annet fundament enn liberalismen i dag. Men de kan trekkes tilbake av de samme organer som har vedtatt dem. Den private sfære er derfor bare et annet navn for beslutninger den offentlige sfære har delegert til enkeltmennesket.
Det er viktig å huske på at liberalismen ikke bare postulerer denne private sfærens eksistens, men hevder dens fortreffelighet. Mer må bestemmes av hver enkelt! Privat eiendomsrett til ditt og datt må sikres, og konkurransen mennesker imellom sikrer fremskrittet! Statlige beslutninger skal ses på som overgrep, som bare er rettferdiggjort når de reduserer andre overgrep i enda større grad. Liberalister som sådan skiller seg på hvor langt de trekker dette prinsippet. Det strekker seg fra tanken om at alt — veier, fengsler, militæret osv. — skal være flyttet til den private sfære til en myk variant der vernet av småbedrifter er det viktigste. Den siste varianten erklærer — med rette — dagens samfunn som liberalistisk, og søker bare å verne om det.
Men dette handler om miljø. Vi kan ikke lenger ta oss råd til en liberalisme som hevder enkeltmenneskets rett til å forurense. Vi kan ikke akseptere en ideologi som setter noe som påvirker oss alle inn i en urokkelig privatsfære. Det er hovedsaklig to årsaker til at dette ikke kan aksepteres.
For det første fører denne ideologien til koordineringsproblemer. Det betyr at fra den enkeltes synsvinkel, er verdien av å slutte å forurense minimal sammenlignet med kostnadene. Hvis alle andre kjører bil til jobben, er det liten vits å sette bilen i garasjen for å ta toget. For det første hjelper det minimalt, og for det andre er togtilbudet elendig fordi du må betale kostnadene ved togdriften alene. Og sett fra motsatt vinkel: Hvis alle tar toget, er belønninga ved å velge bilen stor. Du slipper kø og fulle tog. I et liberalistisk system vil derfor ingen velge kollektivt, med mindre det i utgangspunktet allerede er billigst. Og hvis det er realiteten, er det jo knappast behov for noen ideologi.
Legg merke til at samfunnet er best tjent med at alle tar toget. Da blir nemlig toget drevet mest effektivt. Men ingen av aktørene i samfunnet har isolert sett noen god grunn til å ta toget, med mindre samfunnet legger kjepper i bilhjulet ved å kunstig jekke opp prisen på bilkjøring. Men hvis samfunnet gjør det, har vi allerede forlatt liberalismen.
For det andre fører liberalismen til et overdrevent bilde av individuell velstand som alle tings mål. Adam Smith — også en av liberalismens grunnleggere — har utlagt dette prinsippet svært nøye. Det er gjennom at alle er så opptatt av sin egen fortjeneste at samfunnet får den mest effektive produksjonen. Det er sannsynligvis riktig, gitt en nokså snever definisjon av effektivitet, der påvirkningen på miljøet og lignende ikke teller med. Men denne definisjonen kan vi åpenbart ikke beholde. Tanken om konkurransen brukes likevel på stadig flere områder av samfunnet. Konkurranse gir hver enkelt deltaker motivasjon til større økonomisk vekst og ressursbruk enn det som er bærekraftig.
Igjen: Hvis vi regulerer alle markeder nok, vil vi naturligvis kunne dytte inn kostnader for miljø her og der, og dermed sørge for at den bærekraftige måten er den eneste lønnsomme. Men dette har ingenting med liberalisme å gjøre — det ligner mye mer på sosialisme.
Konklusjonen er at liberalismen fratar oss de eneste våpnene vi kan bruke mot klimakrisen. Liberalister har gått fra implikasjonene av sin egen ideologi for å bevare ideologien, men gjennom det undergraver de den selv. Det er derfor på tide å kaste liberalismen på historiens skraphaug.
Fotnoter
- Og her vil jeg presisere at jeg ikke mener partiet Venstre, men den stadig mer dominerende tankeretningen som folk bevisst eller underbevisst slutter seg til. Partiet Venstre fører sannsynligvis den minst liberale miljøpolitikken blant stortingspartiene akkurat nå. Det har ikke noe med liberalisme å gjøre, men med Venstres noe forvirrede ideologi. [↩]
- “on his own free will” [↩]
- “who could out-consume Wilhelm Freidrich Hegel” [↩]
- Det er viktig å huske på at langt fra alle disse var demokrater, selv om vi tenker på dem som det. [↩]
- Og hva er så årsaken til sammenblandingen? Som vanlig, nær sagt, må vi gi skylda til religionen. Den dominerende årsaken til at rettighetstankegangen fikk fotfeste var ikke opplysning, men tanken om at Gud hadde skapt alle og Gud var perfekt. Dermed er alle mennesker ukrenkelige. Denne måten å tenke naturrettigheter på har, som jeg viser her, helt andre implikasjoner for moderne politikk enn den humanistiske. [↩]
Nøt du denne? Da vil du kanskje like:
Innlegget viser at skribenten har gått seg bort i den vanligste misforståelsen knyttet til liberalisme, at det betyr at man har rett til å gjøre hva man vil. Liberalisme betyr faktisk noe ganske annet, nemlig at det finnes klare stengsler som begrenser menneskers rett til å gjøre alt, definert ved eiendomsrettigheter som beskytter den private sfæren og den offentlige sfæren mot individets rett til å gjøre hva det vil. Selvråderetten gjelder likt for alle, men den enkeltes selvråderett slutter der den andres begynner.
Miljømessig betyr dette at liberalismen har innebygde stengsler som forbyr forurensing som krenker andres eiendomsrett. Like lite som man har rett til å tømme søpla i naboens hage, har man rett til å spraye ned hagen med giftige gasser.
Det er vanskelig å avgjøre hvordan man i praksis skal håndheve ulike typer forurensing, spørsmål knyttet til eksternaliteter og transaksjonskostander er komplekse, men det liberalistiske verktøyskrinet i så måte har betydelige muligheter.
Som en kuriositet kan det nevnes at en av de fremste liberalistiske ideologene, Murray Rothbard i boken For a New Liberty, påpeker at det i USA ville vært mye mer jernbane og tog istedenfor vei hvis samferdselssektoren hadde blitt overlatt til markedet, p.g.a. at det offentlige opp gjennom årene hadde gitt store subsidier til veibygging.
Du skriver: “Mens konservative i alle fall vil verne miljøet fordi forandring virker skummelt”
Søtt konkludert ;P Men jeg håper virkelig ikke at du mener det.
Et meget bra svar av Bent Johan Mosfjell. Liberalismen er ikke en “tut-og-kjør”-ideologi hvor det bare er å forurense i vei, slik bloggeren Indregard later til å tro. Det finnes områder hvor det er uklare grenseoppganger for hvor rettigheter slutter og begynner. Dette med forurensning og langtransportert forurensning er et av disse områdene, og her er det mye som kan diskutereres og mange muligheter i det liberalistiske verktøyskrinet som Bent Johan skriver. Utgangspunktet mitt er at det er den som “eier” forurensningen som er ansvarlig for den, og at man ikke uten videre kan prakke denne på andre. Den rettighetstankegangen som liberalismen er grunnlagt på kan etter mitt syn tolkes slik at liberalismen er en radikal miljøideologi. Bare se for deg eksemplet “Jeg har rett til at min jordlapp ikke forurenses av dine utslipp. Og hvis det skjer har jeg rett til x antall kr i erstatning fra deg”.
Bah. Svar på utfordringen min, ikke med tomme standardformuleringer. Her er den, reformulert igjen:
Liberalismen definerer en privat sfære. Liberalister ønsker at denne skal være omfattende. All aktivitet — heri spesielt inkludert økonomisk vekst — i den private sfære påvirker miljøet. Følgelig unndrar liberalismen viktige miljøspørsmål fra politisk overstyring.
Da hjelper det lite å si at det kunne vært mer jernbane hvis USA var litt _mer_ liberalistisk i en eller annen fase. Liberalismen som ideologi lar seg ikke forene med en begrensning av vekst og ressursforbruk uten å forbryte seg mot noen av de mest sentrale premissene i ideologien.
Herunder ville det være en temmelig absurd “liberalisme” der vi har et statlig overkontrollorgan som passer på at alle virksomheters utslipp bare gjøres på deres egne jordlapper, og at denne forurensningen aldri trekker over på andre siden, og at ingen planter eller dyr som teoretisk sett kunne påvirkes av forurensningen på egen jordlapp ikke uansett kunne flyttet seg til andre jordlapper osv…
Miljø er holistisk. Liberalisme unndrar enkeltelementer fra helhetstenkning, og later som om det er mulig å beholde helhetsbildet likevel.
Og spesifikt til Bent Johan: Hvor i all verden går jeg meg bort i å tro at liberalisme handler om å gjøre hva man vil? Det jeg sier er at liberalismen ønsker å ha en sfære der man bestemmer selv, og at denne skal være litt større enn “hvilke klær skal jeg ha på meg i dag”. Jeg er selvsagt klar over standardformuleringene om at rettighetenes begrensninger, men det sentrale poenget mitt er jo at det er umulig å finne et punkt der mine avgjørelser ikke utgjør en begrensning på andres frihet. Følgelig må mine handlinger underlegges politikken.
Siden du etterspørr et holistisk perspektiv, her er et
Antagelse alt i naturen er syklisk
Om denne antagelsen holder er det unødvendig å gjøre noe, alt er bare naturlige svingninger
Alt i naturen er ikke syklisk
Det menneskelige dyret ekspanderer uansett
Hva kan vi gjøre på lang sikt for å leve med det faktum at dette ikke kan forandres?
Verden er endelig, universet er uendelig, på lang sikt må vi forlate denne planeten uansett
Teknologisk utvikling gjør dette mulig
Tankeekspriment
Anta at verden aldri hadde inført energiavgifter eller politiske reguleringer for å begrense energiforbruket. Hadde den teknologiske utviklingen av alternative energikilder kommet lenger eller kortere?
Alle tenker endimensjonalt og glemmer utvikling av tilbudsiden
Fossile energikilder som slipper ut CO2 er endelige
På lang sikt kommer vi til å bruke opp all fossil energi
Jo fortere verden bruker opp oljen, jo fortere utvikles alternative energikilder
Å rasjonere på andre måter enn ved hjelp av prismekanismen er å hemme utvikling kort og godt
Utvikling på et felt spres til andre felt, men totalen maksimeres ved ikke å hindre den
Kapitalismens hjul må snurre fortere og fortere. De snurrer uansett, hvorfor kaster alle bort energi på å stikke kjepper i hjulene, det er energi vi mangler?
Eksperter vet aldri hva de snakker om
Det fantes knapt en ekspert som ikke trodde at aksjekursene kom til å vokse opp i himmelen for 7 år siden
Ok kansje en eller to
Livredde for å ta feil turte de ikke si noe
Den menneskelige naturen forandrer seg aldri
Vi liker å håpe på det umulige og frykter også det umulige
Alle har for mange emosjoner til å se hva som skjer
De som ikke har emosjoner i veien leker med massen
Det er dette global oppvarming handler om
Dette er bare enkeltelementer
Det finnes mange personer som er mer intelligente en det som er vanlig
Ingen av disse vil klare å sy sammen det jeg nettopp har skrevet
Laissez-faire
Det er ganske frekt at de som står for en gjennomregulert verden, som har ført til de problemene vi opplever nå, angriper en ideologi som faktisk har ført til mindre klimautslipp.
Sosialister og konservative har kjempet om å subsidiere forurensende industri mest. Det har vært smålige tanker om å berge lokale arbeidsplasser her og der som har vært viktig, og denne gjennomførte egoismen har mye av skylden for at vi ikke har tatt faresignalene på alvor.
Og så skal det liksom være liberalismen som er en miljøversting…
Så jeg er altså konservativ eller sosialist? Interessant. Takk for opplysningen. Synd at den ikke har noe som helst med de konkrete problemene liberalismen står overfor.
Indregard skriver: “Liberalismen som ideologi lar seg ikke forene med en begrensning av vekst og ressursforbruk uten å forbryte seg mot noen av de mest sentrale premissene i ideologien.”
Ressurser vil alltid være knappe, det er en av grunnene til at det er behov for eiendomsrettigheter og prismekanismer (et fritt marked) for å sørge for en best mulig allokering av disse knappe ressursene.
Det betyr imidlertid ikke at det er en begrenset mengde ressurser, hverken teoretisk (E=mc2) eller praktisk. Ressurser skapes og brukes av den ultimate ressurs, mennesket. Dersom en ressurs blir knapp, øker prisen og det gir incentiver til å finne nye kilder, utnytte tidligere ulønnsomme kilder, redusere forbruket, benytte substitutter som nå er billigere eller finne frem til nye muligheter.
Jeg har forståelse for at ulike løsninger på reelle utfordringer som global oppvarming diskuteres, ressursdebatten burde oppegående mennesker imidlertid lagt bak seg allerede for flere 10-år siden, den er avlegs.
Ja, hvis bare det hadde vært så vel at det fantes en markedsmekanisme som gjorde at mennesker ble foretrukket foran andre ressurser, som en ultimat ressurs.
Tenk deg en situasjon der tilgangen på rent vann er knapp (det bør vel ikke være så vanskelig å se for seg). Tenk deg så at situasjonen forverres, slik at det blir en akutt knapphet også i rike land. Heller ikke dette bør vel være et helt utenkelig scenario,
Gitt markedsstyring, vil følgelig prisen på vann øke. Det er jo absolutt en fornuftig reaksjon. Men hvordan vil din såkalte perfekte allokasjon av ressurser se ut? Den rasjonelle individuelle reaksjon på vannmangel er å ofre alt annet for å kunne betale prisen. Å ikke betale prisen betyr at du betaler en høyere pris: døden. Men sett at du ikke eier nok til å betale for vann likevel? Da vil markedet heller selge 2 liter vann til meg — som kan betale for det — en å selge en desiliter til deg, som ikke har noe.
Den perfekte allokasjon av vann i markedet betyr i siste instans at mennesker tørster i hjel, mens andre drikker mer enn de trenger — fordi de har mer penger fra før.
Enkelte markedsprester har forsøkt å vri seg ut av denne “utfordringen” ved å gjeninnføre (grader av) slaveri. Ved å selge sin fremtidige produksjonsinntekt — altså bli noens slave — kan man realisere nok ressurser til å overleve selv om man ikke eier noe.
Tre problemer forblir: 1. Prinsipielt: Det er ikke sikkert dette er nok likevel. Det er ingenting som tilsier at din fremtidige produksjonsinntekt er mer verdt enn din livstidskonsumpsjon av vann. 2. Pragmatisk: Veldig få vil inngå en slik slaveriavtale med et halvdøende menneske uten noen form for sikkerhet. De har tross alt lite å tape på å bryte den etter å ha fått vannet. 3. Etisk: Denne typen menneskesalg er i seg selv noe liberalismen har bekjempet.
Det finnes temmelig ekstensiv økonomisk-filosofisk litteratur som problematiserer markedsallokering av grunnleggende ressurser, så ikke kom trekkende med det pisset om at rasjonelle mennesker har lagt det bak seg. Du kaller folk som John Rawls og Amartya Sen for irrasjonelle.
Eksempelet med vann er godt for å illustrere mitt poeng.
Jorden har ekstremt store vannressurser, det er faktisk overflod av vann (slik sett er ditt scenario urealistisk, men dog). De er imidlertid ujevnt fordelt og flere av de største lagrene ligger upraktisk til (Antarktis) eller er ikke tilgjengelig som ferskvann (sjøvann) uten foredling.
Problemet er imidlertid todelt, for det første at det ikke eksisterer gode markeder for salg og kjøp av vann, for det andre at mange av de potensielle kjøperne er fattige.
Det første kan være et ressursproblem siden manglende eiendomsrettigheter og bruk av prismekanismer fører til ineffektiv bruk av vann, slik som sløsing og byråkratisk fordeling.
Det andre handler om fattigdom. Det er en typisk feilslutning at man i det godes navn prøver å rette opp et problem som skyldes mangel på eiendomsrettigheter og handel ved å innføre mer av det som ikke virker. Kapitalisme (i betydelig grad, jeg sier ikke at det nødvendigvis må være så mye som jeg ønsker) er en nødvendighet for å skape og opprettholde en rik verden.
Er dette en lett løsning? Nei, den krever det beste av menneskers entreprenørskap, vilje til innovasjon, hjernekapasitet og arbeid. Men erfaring viser at mennesker lykkes når de gis frihet og muligheten til å skaffe en bedre fremtid for seg og sine.
Du konstruerer et urealistisk scenario (ekstrem vannmangel), gir inntrykk av at markedstenkning leder til at noen tørster ihjel (istedenfor det mer realistiske overflodssamfunnet som vil oppstå) og anslår slaveri som løsning.
Med et slikt utgangspunkt, er det forståelig at konklusjonen blir litt original. De tre problemene blir rett og slett skyggeboksning, maling av fanden på veggen eller hva man kaller slikt. En teori må stemme overens med virkelighetens verden, hvis ikke blir den verdiløs, hvilket leder oss over til Rawls…
John Rawls hadde elegante, rasjonelle teoriet som fullstendig mangler kontakt med virkelighetens verden og som i tillegg var håpløst upresise på sentrale punkter (han vurderer f.eks. visse eiendomsrettigheter som grunnleggende, men utdyper det ikke).
God dag mann, økseskaft. Jeg trekker opp vann som et eksempel på hvordan et marked fungerer. Hovedpoenget mitt er altså at et marked ikke tar noen hensyn, og gladelig leder til en fordeling der enkelte dør mens andre lever i et overflodssamfunn.
Det samme gjelder forøvrig utslippsmarkedet. I tillegg har vi interessante markeder som matmarkedet. Her har vi kommet til en situasjon der mat kan disponeres som menneskemat, dyremat (sekundærmat) eller energi. Resultatet er at mennesker sulter mens vi spiser sekundærmat til en slikk og ingenting og kjører bil med korn på tanken.
Poenget mitt er videre at dette ikke er uttrykk for en markedssvikt, men for en helt rasjonell tilpassing i en verden der mange er ubehjelpelig fattige.
Og så kommer du, Bent, med fremstillingen av at fattigdom er et annet problem. Så du mener altså at det problem at markedet allokerer alle ressurser som trengs for videre økonomisk vekst bort fra de som trenger det, må ses på som noe markedet ikke kan lastes for.
Slik prater en ekte markedsfundamentalist. Når noe er galt med markedets resultater, legges problemet et annet sted enn markedsmekanismene. Da er det realitetene som er problemet. Du mener altså markedet er helt fint og flott, bare folk kunne slutte med å være fattige.
Du eier virkelig ikke skam i livet når du deretter anklager Rawls for å ikke ha kontakt med virkelighetens verden…
Du skriver: “Så du mener altså at det problem at markedet allokerer alle ressurser som trengs for videre økonomisk vekst bort fra de som trenger det, må ses på som noe markedet ikke kan lastes for.”
Hvor i verden er denne fattigdommen og ressursmanegelen som du skriver om? Nettopp i de delene av verden der markedet ikke allokerer ressurser, men derimot alternativet — politisk styring — er virkemiddelet som brukes for å fordele ressurser.
Det er merkverdig at intelligente mennesker kan laste markedet for politiske feil. Er det slik at sult i Nord-Korea skyldes markedet i Sør-Korea? Eller kan det skyldes fraværet av kapitalisme i nord?
Dessuten. Markedet tar hensyn. Markedet er ikke en abstrakt størrelse som flyter rundt i et vakum. Det er summen av menneskers valg, basert på menneskes preferanser. Dersom mennesker tar hensyn, vil også markedet ta hensyn.
Denne mekanismen blir i dagens samfunn bremset og tildels skjult av en oppfatning om at det offentlige tar slike hensyn slik at menneskene slipper. Uten statens klamme hånd vil privat ansvartaken blomstre. Men selv i dag finnes det kapitalistiske nisjeprodukter som bygger på rike menneskers ønske om å ta hensyn. Forretningsidéen “rettferdig handel” bygger på dette ønsket hos mange velstående mennesker i den rike delen av verden.
Du skriver: “Du mener altså markedet er helt fint og flott, bare folk kunne slutte med å være fattige.”
Markedet er en nødvendig forutsetning for å avskaffe fattigdom. Årsak — virkning.