En interessant bi-debatt er i ferd med å vokse frem i bloggebyen. Tragisk nok — og typisk nok — vokser den i skyggen av tragedie. Mihoe spurte for langt over et år siden om hvorfor menn ikke blogger om voldtekt. Denne observasjonen er interessant, men tolkningen av dette spørsmålet drar i to forskjellige retninger — en interesseorientert og en konfliktorientert.
Den første tolkningen er at spørsmålet dreier seg rent om interesse, og at det derfor fremprovoserer en analyse av voldtekt som et grunnleggende feministisk spørsmål. Det betyr at spørsmålet langt på vei må reises og løses av kvinner, fordi det angår kvinner. En slik analyse er grovt sett i overensstemmelse med et “marxistisk” syn på interesse og interessekonflikt, der kvinners interesser best ivaretas av å organisere kvinner.
Den andre tolkningen er at menns fraværende interesse rundt spørsmålet insinuerer at (alle) menn er en del av problemet. Menns fravær er i seg selv med å danne applausgruppen rundt de mennene som begår voldtekter. Denne posisjonen inntas med styrke av Tiqui. En slik linje er konfliktorientert.i Det er ikke vanskelig å se de to mulige veiene til en slik konklusjon: For det første kan noen menns disinteresse skyldes at de innerst inne støtter voldtektsmennene, men naturligvis ikke sier det offentlig. For det andre kan andre menns disinteresse tolkes — av potensielle voldtektsmenn — som en stilltiende aksept.
Esquil føler seg visst truet av begge posisjoner.
Jeg tror begge posisjoner har noe for seg, men bare dersom de kompletteres med et tredje perspektiv: sykeliggjøring. Mange voldtekter skyldes utvilsomt et innslag av psykisk sykdom. Psykopater og andre med psykiske lidelser som utsletter evnen til empati står for en klar overvekt av voldsforbrytelser generelt, og det er liten grunn til å tro at tallene for voldtekt skulle være annerledes. Sett i et slikt perspektiv vil en applausgruppe-/voldsfellesskapstankegang ha begrenset verdi, fordi disse gruppene kjennetegnes nettopp ved sin avsondrethet i forholdet til andre menneskers reaksjoner. I debatten om menns rolle i forhold til voldtekt er det viktig å huske på at denne gruppen eksisterer og sannsynligvis utgjør en stor del av den grufulle statistikken.
I tillegg finnes det utvilsomt sosialt fungerende grupper av menn som applauderer hverandres voldtekter, og i ytterkanten av disse kan det godt finnes menn som ikke tør å stå opp mot dette. Det er i så fall feigt, men også synd. En klar “vei inn” for bekjempelse går gjennom å backe opp disse. Spørsmålet er bare hvordan man finner dem. Noe sier meg at de neppe leser blogger.
Personlig har jeg aldri befunnet meg i en situasjon der jeg har kunnet ta aktiv stilling til andres sonderinger om aksept for voldtekt. Ingen av mine venner eller bekjente har søkt en slik aksept hos meg. Kanskje kan dette skyldes at jeg aldri har skjult min feministiske innstilling under noe skjeppe, eller så kan det skyldes at slike holdninger begrenser seg til miljøer. Å ta aktivt stilling mot voldtekt føles derfor absurd for meg — fordi det er like selvfølgelig som å aktivt gå ut for å markere sin generelle avstand til drap eller slaveri.ii Når Tiqui ønsker at voldtekt må bli en “snakkis blant gutta”, kan jeg derfor vanskelig forstå hvordan dette skulle hjelpe blant “gutta” jeg kjenner. Jeg er derfor i tvil om hva Tiqui og Mihoe ønsker at jeg skal bidra med.
Jeg tillater meg å innta den samme posisjonen jeg fører i forhold til mange andre spørsmål: Er det noen andre felles kjennetegn ved gruppa “voldtektsmenn” vi heller kan angripe enn den uforanderlige, biologiske? Tilhører de en bestemt klasse? Har de noen felles type erfaringer fra oppveksten? Deler de bestemte syn på kvinner? På mennesket? På rettigheter, lov og straff?
Jeg mistenker at en slik angrepsvinkel kan være mer konstruktiv og nyttig for bekjempelsen av voldtekt enn en kampanje for å få allerede korrekte, meningsbærende menn til å bære sine korrekte faner høyt. Ikke fordi jeg har noe mot å gjøre detiii, men fordi jeg tviler på effekten.
En ad notam til slutt: Når Esquil ikke vil komme på banen i likestillingskampen fordi han ikke vil kalles “kuksur, sutregutt eller kjerring” er det direkte patetisk. Både fordi disse skjellsordene blekner mot de ordene kvinnerettsforkjemperne har måttet tålt gjennom alle år, men også fordi disse er anvendt mot meget spesifikke politiske posisjoner som handler om helt andre ting enn likestilling.iv
Fotnoter
- Og her føler jeg at det er på sin plass å nevne at jeg ikke mener konflikter er negative i alle spørsmål. [↩]
- Her må det jo nevnes at begge deler forekommer, og fortjener sine motstandere. Men samtidig er voldtekt mer utbredt og mer systematisk anvendt enn disse to, så min følelse av absurditet er kanskje malplassert. [↩]
- Måtte menn som voldtar brennemerkes! [↩]
- For å være nøyaktig: “Kuksur” anvendes av Fjordfitte mot posisjonen at prostitusjon bør aksepteres fordi det har foregått i så mange år, “sutregutt” anvendes av Drusilla mot pastor Jan-Aage Torps holdning til at avkristningen i Norge har ført til et maternalistisk, feministisk, mors– og kvinnedominert samfunn og “kjerring” anvendes av Kle Meg Naken for å beskrive mannspanelmedlemmers følelse av at menn er undertrykt i dagens samfunn. Noen ganger lurer jeg på om bloggere faktisk leser artiklene de linker til. Det er fryktelig vanskelig for meg å gå med på at dette skulle være en del av menns likestillingskamp. [↩]
Nøt du denne? Da vil du kanskje like:
The Mann blogger om voldtekt by Sigve Indregard, unless otherwise expressly stated, is licensed under a Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 3.0 Norway License.
føler jeg meg “truet av begge posisjoner”? ikke gå deg vill i ordskogen nå, dude.
jeg føler først at selve premisset er tynt, menn blogger beviselig om voldtekt:
http://www.google.no/search?q=voldtekt+blogg&sourceid=navclient-ff&ie=UTF-8&rlz=1B2GGGL_noNO205NO205
deretter føler jeg at dette er noe fornuftige mennesker står sammen om, enten de er menn eller kvinner, og at å lage et skille kvinne-mann i voldtektsdebatten er søkt. båssettingen er for grov. man må heller spesifisere hvilke miljøer, og ja, det er mannssamfunn, som kan trenge å ta seg selv i øra. at intellektuelle bloggere blogger intellektuelt mot voldtekt, jo det gjør nok skikkelig vei i vellinga for holdningene til Goggen på celle 208.
og den siste slutningen din er patetisk right back at ya. kommer jeg ikke på banen i likestillingssaken? hva vet du om det? jeg har f.eks. bidratt i 0803-bloggen begge årene, i tillegg til en serie poster i egen blogg.
jeg mener ordbruk som tyner menn for å ikke være mandige er ulogisk fra feminister. det er poenget.
OK, Esquil, den var kanskje litt kjapp fra min side. Det var følgende passasje jeg reagerte på: “Jeg har fått med meg at feminister ønsker at menn skal komme på banen i likestillingskampen. Jeg har også registrert at menn blir kalt for kuksure, sutregutter og kjerringer når de gjør det.”
Selvsagt impliserer ikke det at du ikke kommer på banen, så den feilen skal jeg ta på min kappe. Men jeg er svært uenig i at de artiklene du refererer til handler om likestillingskamp. Og da syns jeg _ditt_ argument om et paradoks i likestillingsdebatten blir lovlig tynt. Det blir litt sånn slagordbasert for meg: koble deg tettere til realitetene.
Men jeg ser at jeg leste deg i litt feil sammenheng. Det blir urettferdig å si at du føler deg truet. Kanskje jeg mer mente noe sånt som at du ser mannshatespøkelser på høylys blogg?
mulig valgte jeg innlegg som ikke gikk direkte på saken, de var eksempler på ordbruk, og det fins nok å ta av, drusilla har f.eks. en hel kategori for ‘sutregutter’.
drusilla er feminist. men når hun bruker den retorikken umandiggjør hun menn, og den logiske reaksjonen for menn som blir utsatt for slik ordbruk er å søke å bli mer macho, noe drusilla neppe har som mål.
Indregard: Det gleder et blogghjerte at i alle fall èn leser har tatt poenget mitt. Men Escuile må du ikke være så slem mot, han glemte å lese meg som meg bare. Jeg er ingen mannshater, jeg elsker menn, Jeg vil ha menn. Eller i hvertfall en av dere, før eller siden.
Men teite meninger forakter jeg nok litt.
takk for omtanken, hhs :) escuile overlever nok dette.
vedr. det du skriver om voldtekt så er vi nok ganske enige, sigve. det er det tredje perspektivet ditt som er altoverskyggende for meg. jeg ser voldtekt mer på linje med mord og bankran, og den holdningsskapende effekten av at jeg skulle snakke/blogge/skrive avisinnlegg mot mord og bankran må være null.
tror jeg føler noe av det samme rundt kravet om menn på banen i voldtektsdebatten som vanlige muslimer føler rundt kravet om at de skal ta avstand fra al qaida og osama bin laden. så grov båssetting er fornærmende.
Takk for et bra innlegg som jeg skal lese bedre når det er dag og ikke natt.
Har imiderltid lyst til å minne den godeste Esquil på at du selv blogget om pedofili, men det er kanskje mer holdningsskapende?
Hei, fint innspill forresten.
“Når Tiqui ønsker at voldtekt må bli en “snakkis blant gutta”, kan jeg derfor vanskelig forstå hvordan dette skulle hjelpe blant “gutta” jeg kjenner. ”
Nå vet jo ikke jeg Tiqui’s spesifikke begrunnelser for dette, men…
En av grunnene til å snakke om voldtekt er kan jo være at det kan hende noen av dine kompiser har holdinger eller ideer de ikke snakker høyt om fordi de aner at de ville fått tyn for det. Å bare snakke om det kan kanskje løse opp ingrodde mønstre og gi nye innsikter uten at man nødvendigvis må anklage noen eller forsvare seg.
En annen grunn kan være at mange menn har tilknytning til jenter som har blitt utsatt for sjikane og overgrep, det kan være søster, mor eller partner. Å begynne å snakke om disse temaene kan skape en aksept for å fortelle om egne erfaringer, sorger eller bekymringer.
Men synliggjøring er vel like så viktig. De fleste voldtekter begås i hjemmet, av noen vi stoler på, gjerne partner. Dette er ikke så lett å få øye på i hverdagen, men ved å synliggjøre det i våre omgangskretser øker vi bevistheten rundt det i hele samfunnet.
Alt som dreper tausheten…
Jeg har måttet lese min egen artikkel om igjen noen ganger siden den nå trekkes frem fra arkivet fra august 2006 i flere blogger.
Jeg begynte å skrive en kommentar her for å forklare min posisjon. Men siden posisjonen min er noe misforstått ble det så langt innlegg at jeg like godt har skrevet en ny post i egen blogg. Jeg finner ikke trackbackadresse her, så da sier jeg fra på denne måten.
Jeg prøvde å kommentere og sende trackback, men har antagelig forsvunnet i spamfilteret. Spamfilteret til akismet har ikke vært glad i mine latinamerikanske IP-adresser i fire måneders tid, men nå ser det ut til at jeg får kommentere i andre blogger igjen, så da kan jeg jo prøve enda en gang.
Kommentaren jeg begynte på her ble så lang at den resulterte i en post på egen blogg, dermed ble også en trackback forsøkt sendt. Siden jeg ikke finner noen epost å gi beskjed på her har den sikkert havnet permanent i spamboksen — hvis jeg da ikke rett og slett er moderert ;)