indregard.no

Det ser ut til å pro­du­se­res mange rare mann­lige sosio­lo­ger for tiden, som Fjord­fitte påpe­ker. Pre­ben Z. Møl­ler er en av dem. Han skal skrive bok, og har dess­uten levert en mas­ter­opp­gave om “kvin­ners hand­lings­bi­drag [til] destruk­tive mas­ku­li­ni­tets­idea­ler”. Jeg håper inder­lig han fikk dår­lig karak­ter — for dette er et makk­verk av dimen­sjo­ner. Se for eksem­pel på denne passusen:

I min opp­vekst [født 1975, min anm.] var sva­ret at gut­ter skulle være som jen­ter. Hvis du var for gut­tete fikk en ikke kjæ­reste, og hvis du brukte ana­bole ste­roi­der ble du impo­tent, fint illust­rert av pla­ka­ten som hang inne i klasse­rom­met på barne­sko­len min. Et bilde av en mus­ku­løs over­kropp som dek­ket under­li­vet sitt med hen­dene sine.

Ja, da er jo hand­lings­rom­met brukt opp. Ikke for gut­tete (i betyd­nin­gen: ikke lugg folk for å få opp­merk­som­het) og ikke bruk ana­bole ste­roi­der. Akk! Hvil­ket inn­grep i den men­nes­ke­lige fri­het å drive slike bru­tale hold­nings­kam­pan­jer mot livs­far­lige og ulov­lige dopingmidler!

Å skrive rik­tig eller i det minste for­ståe­lig norsk er visst hel­ler ikke noe krav på universitetet:

Etter hvert som jeg vokste opp så fore­trakk jen­ter gut­ter som ikke var så snille, men som var pene og tøffe, og der­etter til­bake til gut­ter som var pene og snille igjen, og selv om det en stund så ut som om frø­ken fak­tisk hadde rett, vir­ker det som om det er noe mer også nå.

Fra et mer viten­skaps­teo­re­tisk stå­sted skjæ­rer det i øynene og sje­len når jeg ser set­nin­ger som denne:

Siden gif­ten jeg tar utgangs­punkt i er en destruk­tiv mas­ku­li­ni­tet sepa­rat fra syk/​tradisjonell/​moderne mas­ku­li­ni­tet, må selve gif­ten være en eksis­tens­form som kan prege en flek­si­bel maskulinitet.

Sosio­logi er nok ugle­sett som viten­skap fra før av, om man ikke skal begynne å basere argu­men­tene og teori­ene sine på ren sir­ku­la­ri­tet. Først bab­ler Møl­ler i vei om denne gif­ten, som altså er en type destruk­tiv mas­ku­li­ni­tet, og der­etter trek­ker han kon­klu­sjo­ner om denne meta­fo­rens beskaf­fen­het basert på funk­sjo­nelle egen­ska­per i det han refe­re­rer til. En slik frem­gangs­måte
ødeleg­ger enhver idé om kon­struk­tiv begreps­dan­nelse: her blir empi­rien til­pas­set begre­pene, ikke motsatt.

Opp­ga­ven er for­vir­ret på mange plan. Ikke vet jeg om det er sett på som god sosio­logi å eks­pli­sitt blande nivåer for å kunne for­telle en bestemt his­to­rie, og der­etter dra gene­relle kon­klu­sjo­ner av en slik blan­ding. Se på dette eksemp­let, som Møl­ler bru­ker for å vise hvor­dan tra­di­sjo­nelle sjef-​​og-​​karrieremenn er nød­ven­dig for kvin­ners fri­gjø­ring som gründere:

Kan­skje noen av disse kar­rie­re­men­nene (hvis vi ten­ker makro) er sje­fene til andre av disse res­sur­sterke kvin­nene som ønsket å bryte ut som grün­der. Og siden (hvis vi ten­ker mikro) han for­sør­ger henne mens hun sakte men sik­kert byg­ger opp sin bedrift, stein for stein, gjør den samme manns­do­mi­nan­sen (hvis vi ten­ker makro) både at hun (hvis vi ten­ker mikro) ønsker å starte selv, og at det blir økono­misk mulig for henne. Hvis man da i til­legg ten­ker tan­ken (altså mikro) at disse kvin­nene er i stand til å forme disse men­nene i noen grad gjen­nom å belønne dem ved sitt valg av dem som part­ner, vik­les et spin­del­vev man fort mis­ter over­sik­ten over. Rasjo­nelt blir det ikke for man­nen (hvis vi ten­ker makro) å frasi seg domi­nans på arbeids­plas­sen hvis det betyr at han (hvis vi ten­ker mikro) mis­ter sin kone.

Jeg for­står godt at Møl­ler “fort mis­ter over­sik­ten”, for dette er jo i sann­het bare tøv. Jeg gid­der ikke å begynne på å dechiff­rere hele avsnit­tet, men bare siste set­nin­gen bør jo få enhver til å skjønne at Møl­ler ikke akku­rat dri­ver med forskning.

Nøt du denne? Da vil du kan­skje like:

• No Related Post