Det finnes mange gode ordtak om sannhet og makt. Et av ordtakene er at sannheten er krigens første offer. Et annet er at sannhet er noe du får fra barn og fulle folk — altså de som ikke forstår konsekvensene.
Et spennende utgangspunkt for en analyse av informasjon, medier og propaganda er det følgende: Hvilke grupper i samfunnet har interesse av å avsløre, og hvilke har interesse av å skjule? Erling Folkvord lærte i sine ungdomsdager i AKP(m-l) at den eneste gruppen som systematisk har interesse av å avdekke alle årsakssammenhenger i samfunnet er arbeiderklassen.
Folkvords barnelærdom har utvilsomt et korn av sannhet i seg, selv om det tilsynelatende er mulig å finne moteksempler. Litt modifisert kan vi si at i politikken har de uten makt alltid incentiver til å avdekke alle sammenhenger, også årsakssammenhenger, som påvirker beslutningene til de som har makt. Hypotesen er asymmetrisk: det gjelder ikke andre veien. En logisk konsekvens av hypotesen er nettopp at de som har makt ikke har (egen-)interesse av en slik gjennomsiktighet, fordi de da vil miste makt. Hvis de ikke mistet makt, ville jo det ikke vært noen grunn for de maktesløse til å avsløre dem!
Det er vanskelig å argumentere for en slik hypotese på noen annen måte enn å avvise alternativet. Prøv å finne et eksempel på en årsakssammenheng det ville være ufordelaktig å avsløre for samfunnets svakeste.
Det er dette som er grunnen til at et reelt demokrati må komme nedenfra. Sovjetkommunisme er ikke en del av løsningen, fordi nøkkelen til en god maktbalanse befinner seg i åpenhetsincentivene til samfunnets svakeste — ikke til toppledelsen i noe parti. Prinsippet kan også være en del av forklaringen bak Arbeiderpartiets klasseforsterkende politiske veivalg gjennom slutten av forrige århundre. De som da bestemte — Arbeiderpartiets topper — satt ikke med noen personlig interesse i å la vanlige folk få vite hva som foregikk.
Et viktigere og mye mer outrert uttrykk for det samme er den amerikanske pressens oppførsel i tiden mellom 11. september og Irak-krigen. Mens eliten av politikere, journalister og medieeiere manglet interesse for å avsløre de såkalte etterretningskildene som la grunnlaget for krigen, hadde to grupper av maktesløse en stor interesse i å gjøre det. De fattige amerikanerne, som nå dør som soldater i Irak, og irakerne, som lider samme skjebne.
Dokumentaren Buying the War (gratis tilgjengelig fra pbs.org) bygger opp rundt denne teorien. Hvem var de eneste som turde avsløre bløffene? Et maktesløst korrespondentkontor for små regionsaviser. Hvem var irakerne som backet opp krigen i amerikansk opinion? Irakere utenfor Irak, som ikke trenger å bekymre seg for selvmordsbombere. Hva skjedde med den krigskritiske talkshowverten? Han ble tatt av lufta av sine eiere, av frykt for å tape ansikt. Og hvor var egentlig Demokratene — med unntak av Ted Kennedy? Svaret er at de langt på vei hadde satt seg i sine retoriske bombefly fra 12. september og utover.
Og bare for å sette et lite skudd med kaldt vann til slutt: Hvor er alle disse medgjørlige og maktkorrumperte journalister, politikere og eiere i dag? Nøyaktig samme sted som de var da.
Nøt du denne? Da vil du kanskje like:
The De virkelige årsakene by Sigve Indregard, unless otherwise expressly stated, is licensed under a Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 3.0 Norway License.
Et flott og reflektert innlegg om avdekking av løgner og sannhet.
La meg utfordre deg på en lokal og nylig sammenheng, fra norske medier: Natt til 27. april i år stormet politiet ungdomshuset Blitz for å hindre blitzerne i å kaste knallskudd under NATO-demonstrasjonen torsdag ettermiddag 26. april.
I og med at tidslinjen så himmelropende er reversert i dette tilfelle, kan det være noen andre årsaker til politiets nazi-lignende storming av Blitz med motorsager og rambukk? Kan det tolkes som et signal til mer frittstående høyreekstreme grupperinger om at slike angrep mot venstresiden nå er legitime, og vil kunne regne med mild eller ingen straff fra det offentlige?
Nei, jeg tror ikke det siste er riktig. Alle grupperinger i samfunnet som ønsker å utfordre makta vil bli møtt med sterk maktbruk, og også nynazistiske grupperinger har tradisjonelt vært svært maktkritiske. Det illustrerer vel også godt at maktkritikk ikke i seg selv er fruktbart eller moralsk ønskelig.
Inn i min hypotese passer det dog godt. Nazismen vokste i Tyskland frem som en relativt folkelig bevegelse, men det er helt idiotisk å si at den søkte å avsløre de virkelige årsakssammenhengene. Tvert i mot baserte mye av fremgangen seg på en totalt virkelighetsfjern historie om at jødene skulle ha skyld i alt mulig rart. Dette grepet fra Hitlers side var maktrelatert: ved å fordekke virkeligheten under et røykteppe av jødehat kunne han skape det sinnet og den aggresjonen som krevdes for at folket skulle tildele ham diktatoriske myndigheter. Det er tvilsomt at folk ville sluttet opp på den samme måten rundt de virkelige årsakene til Tysklands uholdbare økonomiske situasjon.
Nynazistene er på samme måte maktkritiske, men (etter mitt syn) ikke på en slik måte at deres “politikk” til syvende og sist virker frigjørende og bevisstgjørende.
Spillet mellom politiet, byrådet og Blitz handler helt klart om makt, men det betyr ikke at blitzernes virkelighetsforståelse automatisk er riktigere. Min analyse tyder på at det er i deres interesse å skape en riktigere virkelighetsforståelse, men det er altså ingen nødvendighet å gjøre det. Blitz-huset ble kanskje stormet fordi politiet måtte rettferdiggjøre sin hardhendte oppførsel under demonstrasjonen. Blitzernes oppførsel i demonstrasjonen rettferdiggjorde ikke politiets massearrestasjoner eller razzia, men det gjør ikke Blitzernes opptreden under selve demonstrasjonen rimelig, fornuftig eller formålstjenlig.