OL: Lønnsomt eller ei?
av Sigve Indregard
En god del debattanter, økonomer og andre synser om hvorvidt det vil være lønnsomt å arrangere OL i Tromsø. Mye av denne debatten foregår på helt urimelige premisser. Det er umulig å avgjøre lønnsomhet på den måten folk forstår begrepet.
Vi kan imidlertid begynne nettopp der. OL vil ikke ta inn nok billettinntekter, hotellovernattinger og stimulering av reiseliv til å dekke inn kostnadene på 15 milliarder kroner. For det første er disse 15 milliardene penger som staten skal skyte inn for å få OL til å gå i null, etter at billettinntektene har kommet inn. Og selv om det skulle komme 100.000 mennesker for å se på OL, er det lite trolig at de vil legge igjen 150.000 kroner hver!
Men det er ikke slik man regner i samfunnsøkonomien. Disse milliardene blir ikke borte i et sluk. De brukes på å kjøpe materialer, maskiner og folk til å bygge anleggene og drifte dem under OL. Dermed flyter pengene i stor grad til syvende og sist ut som lønninger, og dermed er vi som nasjon like rike. Husk også på at store deler av disse pengene flyter tilbake til staten i form av skatt og moms. Offentlig bruk av penger fører til økonomisk vekst på kort sikt. Det er derfor hevet over enhver tvil at Norge som land og Nord-Norge som region vil tjene stort på å arrangere et OL i 2018 — spørsmålet er bare om vi heller burde spare pengene til den tida når olja tar slutt.
Problemet er knyttet til økonomiske konjunkturer. I nedgangstider er det fornuftig å bruke penger fra statskassa. Nedgangstider medfører nemlig høy arbeidsledighet, og høy arbeidsledighet er jo en veldig ineffektiv bruk av våre menneskelige ressurser. Offentlige stimuli fører til at arbeidsledigheten synker og effektiviteten øker — altså en økonomisk vekst.
<
>I oppgangstider, slik som akkurat nå, er derimot nesten all produksjonskapasiteten (les: folk) i fullt arbeid — spesielt gjelder dette byggebransjen. Da vil et offentlig stimuli føre til at lønningene og prisene skyter i været, og at vi risikerer å betale dobbelt så mye for et skianlegg i Tromsø. Problemet med det er at prisene fastsettes for hele landet, slik at også barnehager, sykehus og fabrikker blir dyrere å bygge. Dermed blir økonomien mindre effektiv fordi mer penger blir puttet i lommene på de (relativt få) eierne og ansatte i byggebransjen, på bekostning av alle andre.><
>I tillegg vil Norges Bank reagere på en slik lønns– og prisvekst med høyere rente, for å prøve å få veksten i nasjonalproduktet tilbake på 2,5 %. Dette rammer alle nordmenn, ikke bare de få som tjener godt på OL (og derfor har råd til litt mer rente). Men samtidig vil jeg advare mot å overdrive renteeffekten: 15 milliarder er ikke så mye penger. >Så, i hvilken type konjunktur vil vi være i anleggsperioden for et OL i Tromsø? Jeg ser for meg at vi begynner å bygge rundt 2012, og at effekten vil vare til og med 2018. Akkurat nå er vi på toppen av en høykonjunktur som har vart rekordlenge, og det er ikke unaturlig å tenke seg at vi kommer til å begynne en sakte nedadgående kurs snart. Men vi kommer aldri i verden til å være i en lavkonjunktur allerede i 2012. Vi kommer til å være i såkalt “avkjøling”, det vil si en høykonjunktur som er på vei mot lavkonjunktur.
Et OL i Tromsø blir en fest på framtidas bekostning. Det vil føre til store positive ringvirkninger for Tromsø og Nord-Norge, men resten av landet vil sannsynligvis oppleve økte byggekostnader og lite inntekter fra et OL. Totalt sett vil økonomien vokse, men fortjenesten fra et slikt prosjekt blir skjevt fordelt til fordel for bedriftseiere i byggesektoren. Alle de positive effektene jeg har beskrevet, kan dessuten oppnås i like sterk grad ved å bruke 15 milliarder på barnehager, skolebygg eller veier — investeringer som gir avkastning i form av økonomisk vekst over flere år.
Det finnes forøvrig enkelte faktorer som er vanskeligere å måle: barn blir mer fysisk aktive (positivt for fremtidige helsekostnader), merkevaren Nord-Norge styrkes og næringslivet nyter godt av eventuelle investeringer i infrastruktur. Disse effektene er neppe så store at de oppveier kostnadene, men de er viktige å ha med seg.
Samfunnsøkonomisk er det vanskelig å se gode argumenter for et OL i Tromsø. Men dette er kulturpolitikk, og jeg vil langt i fra påstå at økonomiske argumenter bør avgjøre en slik debatt. Personlig husker jeg OL på Lillehammer meget godt, og det er ikke minner jeg ville vært foruten. Jeg er fra Narvik, noen timers biltur sør for Tromsø, og vil kunne få noen fine uker med min da 12 år gamle datter. Det finnes definitivt verre økonomiske prioriteringer enn et OL. For å parafrasere Narvesen: “Har vi lyst, har vi lov!”
Nøt du denne? Da vil du kanskje like:
Nå er vel hovedproblemet med all slik offentlig støtte at et formål unektelig prioriteres fremfor andre.
Det finnes svært mange gode formål å bruke penger på, mange med bedre fornuft enn idrett. Jeg skal ikke nevne konkrete eksempler, bare i forbifarten nevne at annen infrastruktur som også kommer alle tilgode på en VIRKELIG økonomisk positiv måte også kunne hatt bruk for 15 milliarder, og mange av dine økonomiske argumentene for OL blir like gyldige.
Jeg har ingenting mot idrett annet enn at den er sponset med offentlige midler, får gratisreklame som det holder i media, samtidig som idretten aldeles ikke lenger er non-profit. Per definisjon er det derfor slik at idretten er en parasitt på samfunnet. Det gleder de som tjener penger på sidretten, sikkert de som er glade i idrett også, men jeg tror alle er tjent med at idretten snart må lære å trekke sin egen vekt.
At en velger å bruke penger på idrett privat er fint. At idretten skal ha sugerør i statskassen er i beste fall ufint. Alle argumenter om samfunnsnyttighet, reklame for nasjonen, osv, er skinnargumenter som kan brukes på ethvert område som maktstrukturen og dens lobbyister finner for godt.
Vel, dine argumenter mot bruk av offentlige midler på idrett vil ha konsekvenser for alle kulturområder. Selv om elitedivisjonen av enkelte idretter (fotball og formel 1) drives med profitt, er det en bitte liten del av hele idrettspyramiden. Nesten all idrett — målt i antall utøvere — drives på frivillig innsats. Det er derfor sammenlignbart med musikk, litteratur eller teater: selv om noen få heldige tjener shitloads og ikke trenger noen ytterligere finansiering, ville miljøet tørke helt inn uten at fellesskapet bidrar med midler til litteratur, musikk og teaterstykker vi ikke kjøper.
For meg er spørsmålet ikke prinsipielt, slik det er for deg. Idrett og kultur kan godt støttes av det offentlige. Spørsmålet er om det er rimelig å bruke så mye penger på idrett, og om det er rimelig å gjøre det nå.
Nonprofit idrett og kultur kan forsåvidt godt støttes av det offentlige, men det er jo spørsmål om formål og beløp. At masseidrett støttes er annerledes enn at eliteidrett støttes. Og det prinsipielle går jo nettopp på at her er det en næringsaktivitet (for det er det jo) som støttes, mens andre næringsaktiviteter blir forfordelt.
All bruk av offentlige midler vil være konkurransevridende. Gi en milliard til sjakkmiljøet, og jeg er sikker på at mange ville juble for de muligheter det ville gi denne nisjen. Som et eksempel. Rettferdighet er litt av poenget her. OL representerer ikke all kulturaktivitet eller idrett. Å “sponse” aktiviteter er noe staten alltid gjør, og ikke alltid på en rettferdig måte. Det er imidlertid ikke et argument for å tilstrebe en hviss rettferdighet. Hvis vinter-OL skal få 15 milliarder, burde for eksempel alle idrettslag få utdelt minst like mye. Dette ville betydd mer for masseidretten enn et OL (Det får vi jo uansett, bare ikke nødvendigvis i Norge)
Lobbyisme og entusiasme (for den nekter jeg ikke for at eksisterer blant befolkningen) kan uansett aldri bli et argument for å bruke andres penger.
Sammenlikningen din med annen kultur halter imidlertid noe. Hadde regjeringen valgt å bruke 15 milliarder på en konsert med elite-artistene i musikkbransjen, for eksempel, ville dette selvsagt ikke blitt akseptert. Artistene, og platebransjen, tjener forøvrig til sitt daglige brød ved at folk frivillig kjøper deres produkter.
Hvordan kjøper vi idrettsutøveres produkter? Gjennom å gå på arrangementer, eller se på TV. Begge deler gir inntekter. At slike inntekter ikke er nok til å betale for ekstravagante arrangementer som OL, betyr bare at OL blir noe annet enn et ordinært produkt. Det blir sponset med store penger uavhengig av hvilken nasjon som holder det. Med andre ord, idretten baserer seg på å bli sponset av ufrivillige donasjoner! :O)
Poenget her er, som du allerede har skjønt, at idretten har karret seg til en posisjon som andre aktiviteter bare kan drømme om. Uavhengig av om disse pengene “blir i økonomien”, og forsåvidt uansett om det blir overskudd, så er dette er prinsipiell skjevfordeling av midler.
At enkelte typer kultur ikke overlever annet enn som parasitter på samfunnet betyr jo at den nettopp ikke er levedyktig. Ingen har rett til å drive med hobbyen sin på bekostning av andre. Spesiellt ikke hvis det drives ekstravagant og på profittbasis.
Ja, jeg mente 15 milliarder til idrettslagene på deling… :O)
Jeg tror ikke på såkalt nøytralitet i offentlig budsjettering. Selve nøytraliteten som prinsipp vil systematisk skjevfordele i retning av ukontroversielle formål.
Naturligvis virker tilskudd konkurransevridende, men det er på ingen måte gitt at kunst, kultur og idrett er et nullsumsspill der noen må tape for at andre skal vinne — altså at konkurranse– og markedsmetaforen faktisk passer for denne typen aktiviteter. Satsing på toppidrett medfører større aktivitet på lokal idrett. Satsing på et OL stimulerer også (nordnorsk) kunst og kultur. Det er på ingen måte noen selvfølge at utdeling av 15 mrd. til idrettslagene vil gi en større effekt enn å kanalisere dem gjennom et høyprofilsprosjekt som OL.
Hvilke typer hobbyer er det du mener blir direkte skadelidende av en ekstrabevilling på 15 mrd. til et OL?
Alle de hobbyene som ikke går ut på å drive vinteridrett blir skadelidende i og med at vinteridrett får profilere seg så enormt. Hva om vi for eksempel hadde lagt mer penger i friidrett?
Men det er ikke poenget. Jeg sier egentlig ikke at jeg ønsker pengene skal brukes der heller.
Poenget er at det er lett å gi bort andres penger. Staten skal drive et balansert budsjett, 15 milliarder til en hvilket som helst spesialinteresse er alt for mye. Hvor mye blir andre kulturgrener sponset med? Småpenger i forhold.
Hvordan vil dete påvirke statsbudsjettet? Får noen mindre fordi vi nok en gang skal ha en nasjonal orgasme i vinteridrett? Alle valg har kostnader.
Videre: at en pott til lokale idrettslag på 15 milliarder ikke skulle kunne gi utslag i samme størrelsesorden på idrettsglede er selvsagt tull. Selvsagt ville det bety enormt for breddeidretten, ikke bare en snever gren av vinteridrett.
Mitt hovepoeng her er alikevel å vise at slike argumenter at “gi oss penger, så får det positive effekter for andre”, i all hovedsak er skinnargumenter. Det er i virkeligheten helt andre motiver som ligger bak. Reinspikka egoisme for egen sak på bekostning av andres. Selvsagt ønsker toppidretten mer penger, selvsagt ønsker de mer rekruttering. Men gir et slikt ønske rett til å bruke andres penger?
Det norske samfunnet, på alle nivåer, er et samfunn preget av statens fordeling av ressurser. På prinsipiellt grunnlag er jeg motstander av alt dette medfører. Den som har best lobbyister får mest.
Vi er blitt et totalt egosentrisk samfunn. Slike prinsipper hjelper godt på.
Hvis alle vikarierende argumenter er så viktige, hvorfor får ikke nordnorsk kultur mer penger? Hvorfor får ikke idrettsklubber mer penger? Spørsmålet er retorisk. Jeg ønsker ikke nødvendigvis at de skal få mer penger. Jeg ønsker å belyse at hos vinnerne i et slikt statlig lotteri, som dette i virkeligheten er, er slike argumenter både billige og enkle.
Samfunnsbygging i Norge har preg av skippertak og knefall for spesialinteresser. Slike metoder er jeg motstander av. Da må jeg på prinsipiellt grunnlag også være motstander av alle utslag av en slik politikk, uavhengig av om jeg ønsker idretten slik eller slik.
Men å ikke gjøre noe for å unngå å hjelpe enkeltinteresser, er også en verdiladet prioritering. Da prioriterer man dem uten spesielle interesser.
Nei, Sigve. Det er en alvorlig logisk feil.
Det er jo ikke staten som står for alt av aktivitet i Norge (selv om det ikke er langt ifra med slik politikk som føres, ville mange kanskje si).
En interesse gruppe, la oss gjerne snakke om idretten generellt eller en idrettsgren spesiellt, må selv sørge for å skaffe de ressurser som trengs for at de involverte skal kunne drive med det de vil.
Letteste løsning er å søke om støtte. Og jeg er ikke imot at det finnes et visst budsjett for å stimulere til enkelte non-profit aktiviteter. Men det må være innenfor rimelighetens grenser. For det første bør det ikke gå ut over budsjetter til andre formål i urimelig grad, for det andre bør det være STØTTE, ikke bærebjelken i en virksomhet.
Å søke om støtte er som sagt letteste løsning. Å bruke andres penger er selvsagt kjekt, men slikt bør altså ikke være basert på hvem som har de beste lobbyistene. Et OL er et luksusforetak som garantert kommer til å redusere budsjettet til andre formål.
Hovedprinsippet om at bruker skal betale brukes alle de steder der det er opportunt for maktstrukturen. Hvorfor skal det ikke gjelde et OL? Hele “festen” har utviklet seg til å bli et nesten perverst pengesluk, og Norge er jo ikke eneste land som bidrar til den utviklingen. Hvorfor skal ikke et OL basere seg på faktiske inntekter som billettsalg og sponsorer?
Jeg kan til og med strekke meg så langt som å si at staten kunne sponse med en milliard. Men ikke femten! Det er for mye. Det går ut over for mange i og med at budsjettet uansett skal balanseres. Femten milliarder ER et stort beløp. Det er mer enn for eksempel sykehusene har i samlet gjeld. Hvorfor kan ikke penger finnes til slike formål?
OL burde komme ned på et mer jordnært nivå. Sette tæring etter næring. En må innse at Norge som nasjon ikke kan fortsette å bygge “idrettsbyer” bare til spesialformål som OL. En har jo knapt ressurser i budsjettene til å vedlikeholde vanlig infrastruktur til masseidretten! Vi er et lite land. Vi har allerede bygd opp Lillehammer distriktet. Hvis det ikke kan gjenbrukes, bør vi melde oss ut av konkurransen om å bruke mest mulig penger til det som tross alt er en fest som forbruker felleskapets ressurser.
Bare et lite poeng som jeg ikke har kommentert ennå. Du viser selv til effekten av å bruke så mye penger i oppgangstider med lav arbeidsledighet. Det var en glimrende analyse, spør du meg, og et moment veldig få har tatt inn over seg. Her er jeg aldeles fullstendig enig. :-)
Selv om en ser bort fra prinsipielle forhold, er dette alene nok til å alvorlig vurdere muligheten av å avholde et OL i Norge per idag. Vi har allerede mangelvare på enkelte byggevarer, vi har strengt tatt for lite arbeidskraft, og som du sier, “alle” kommer derfor til å betale svært dyrt for denne festen.
Jeg tror nok vi har svært ulike tanker om samfunnsorganisering sånn generelt. Dine tanker leder for eksempel til å legge ned folketrygden, fullfinansiere alle veier ved hjelp av bompenger og bare ha kunst-, kultur eller idrett som er selvfinansierende (dvs. maksimalt en tiendedel av det vi har i dag). Dette er nemlig også å “bruke andres penger”. Poenget er jo at staten, i et demokrati, representerer folket. Dermed er det ikke “enkelte” som bruker “andres penger”, men “flertallet” som går sammen om å spleise på tiltak som “noen” (eller til og med “alle”) nyter godt av.
Til din siste kommentar om arbeidsledigheten er jeg naturligvis enig, men jeg ber deg også om å huske på poenget om at 15 mrd. ikke er så enormt mye spredt over seks år.