Inflasjonsmålet må bort
av Sigve Indregard
Den stigende renta gjør nå den norske krona til en slags trygg havn for valuta. Det er fint for de som reiser på ferie, men dårlig nytt for konkurranseutsatt industri.i Paradoksalt nok skyldes ikke styrkingen av krona stor lønnsvekst eller høy inflasjon, og dermed faller det desidert viktigste argumentet for å ha inflasjonsmål i pengepolitikken på stengrunn.
Først litt folkeopplysning: Inflasjonsmålet i pengepolitikken betyr at Norges Bank skal sette renta med ett mål for øye: Å holde inflasjonen på 2,5 %. Inflasjonsmålet ble innført av regjeringen Stoltenberg i 2001. Inflasjon er derimot et mangslungent begrep. Det betyr, direkte oversatt, vekst eller oppblåsing. Litt røft kan man si at det er to måter å måle inflasjon på: Enten ved å måle veksten i brutto nasjonalprodukt direkte, eller ved å måle veksten i prisene.
I økonomien antar man gjerne at det er irrelevant hvordan man måler inflasjonen. Over tid må nemlig de forskjellige målemetodene nærme seg hverandre. Men i Norge har man siden 2001 sett at prisveksten konsekvent er lavere enn veksten i brutto nasjonalprodukt. Og da oppstår problemet: Skal man sette ned renta for å få opp prisveksten, eller opp for å bremse veksten i BNP?
Prisveksten for varer produsert innenlands bestemmes av lønnsveksten, fordi bedriftene setter prisene etter at de vet hva lønningene blir. Det er lite som tyder på at bedriftenes påslag (dvs. det de tar ut i profitt ut over dekning av lønnskostnadene) blir mindre, for norske bedrifter leverer større overskudd enn noen gang. Dermed står vi igjen med at årsaken til den lave prisveksten er lav lønnsvekst, i alle fall i sektorene som driver med produksjon og salg av forbruksvarer.ii
Så hvorfor skal vi på død og liv stagge den økonomiske veksten? Teorien er at når kapasiteten i økonomien brukes i for stor grad — det vil si at arbeidsledigheten blir for lav, vil lønnsveksten galoppere. Da galopperer også prisene, og vi får i realiteten veldig lite igjen for veksten vår. I tillegg blir konkurranseutsatt og eksporterende sektor — dvs. de som må konkurrere med resten av verden — problemer når innenlandske priser øker.
Men: Legg merke til at alle disse resonnementene forutsetter at prisene og lønningene øker når BNP øker. Den faktiske situasjonen i Norge er jo at dette ikke skjer. Det store paradokset er at vi nå står igjen med en rad negative effekter av høykonjunkturen: Høyere rente betyr lav lønnsvekst, større ulikhet (fordi fattige i snitt låner penger mens rike låner dem ut til samme rente), vanskeligheter for familier i etableringsfasen, større kostnader ved å velge høyere utdanning osv., uten at vi har noe reelt problem å bekjempe ved denne hestekuren.
Inflasjonsmålet må revurderes og fleksibiliseres. Det spørs om politisk styring av renta er nødvendig for å kunne innbefatte alle de normative vurderingene og prioriteringene rentesatsen innebærer. Økonomene vil selvsagt steile, men all den tid teoriene deres har tatt såpass feil som de har gjort, må de bare holde kjeft.iii
Fotnoter
- Og hvorfor det, egentlig? Jo, fordi kostnaden ved å kjøpe varer og arbeidskraft i Norge da blir større enn å kjøpe dem i Utlandet, og det blir derfor billigere å produsere ting i Utlandet. [↩]
- En annen årsak kan være import av billige varer, men det er lite som tyder på at denne har økt siden 2001. [↩]
- Og kjære studenter på samfunnsøkonomi: Ikke skriv dette på eksamen. [↩]
Nøt du denne? Da vil du kanskje like:
Visst er det ulike mål for inflasjonen, men det brukes en justert konsumprisindeks hvor sterkt svingende varer er utelatt og direkte konsekvenser av politiske vedtak (avgifter) ikke er med. Det virker fornuftig.
Hvorfor du skal forkludre begrepet inflasjon ved å henvise til BNP forstår jeg ikke. Inflasjon er reduksjon av pengenes kjøpekraft.
Et inflasjonsmål det stor enighet om, det brukes i EU (eurosonen), men med 2% som mål. Det kan synes fornuftig å legge seg der, fremfor 2,5%, men ikke å forkludre en så god regel fullstendig. Regelstyrt politikk har en mengde fordeler på lang sikt, jfr. handlingsregelen for Pensjonsfondet.
Nå er det klart ulemper ved at renta stiger, men det skjer men en imponerende ro og klokskap. Det er en viss fare for at det er en boble på eiendomsmarkedet, og det gjelder da forsiktig å bremse veksten i denne boblen uten å stikke hull på den.
Det er klart det har sine ulemper for noen at kronekursen stiger, men det blir da et nødvendig onde man kan håndtere.
Norge går så det suser, noe de aller fleste nyter godt av velstandsmessig, taket være god overordnet økonomiske politikk ført av de siste ti årenes regjeringer. Jeg er ingen grunn til å klusse med inflasjonsmålet og i alle fall ikke noen politisk styrt rente. Da er vi tilbake på 70-tallet.
Lønningene kan komme til å øke nå, og vil neppe begrenses av litt høyere rente. Høyere rente betyr også at folk trenger penger til å betjene sine lån.
Kluss ikke med det som virker så godt man kunne forvente, og hvor det faktisk også tas andre hensyn enn raskt å nå et inflasjonsmål som likevel kanskje er i overkant høyt ut fra at det har vært en periode nå mye billig import, også etter 2001. Langsiktighet og ro, samt teft for å kunne forutsi økonomiens reaksjon på rentepolitikken, preger også Norges Bank.
“Øknomene har tatt feil”, og dermed skitt i økonomer, alle som kan noe om det, og gjør stikk motsatt, liksom. Det virker for enkelt, og arrogant.
Nå har jeg, for det første, studiepoeng i makroøkonomi, så jeg er vel bortimot like velutdannet som en del andre som titulerer seg “økonom”.
Når det gjelder inflasjon, vil enhver innføringsbok i makroøkonomi fortelle deg at inflasjon måles ved hjelp av konsumprisindeksen og den såkalte “GDP deflator” (se for eksempel Blanchards “Macroeconomics” (2006), s. 31). Jeg er selvsagt klar over at Norges Bank måler inflasjonen som utviklingen i en kjerneprisindeks, men hele artikkelen min hviler jo på at det er for snevert.
Poenget mitt er slett ikke at Norge går dårlig og at vi er på vei ut i et uføre: Poenget mitt er at inflasjonsmålet ikke ser ut til å gi den optimale pengepolitikken. Inflasjonsmålet er altså bare 6 år gammelt, og kan knappast gis æra for alt som er bra i norsk økonomi. Den høykonjunkturen vi er inne i nå var i gang før inflasjonsmålet.
Hovedpoenget mitt er at det virker merkelig at renta må stige all den tid kjerneinflasjonen ligger nærmere 1 enn 2,5 %. Da er det grunn til å spørre seg om teorien er riktig, for i følge denne teorien skulle lønningene (og følgelig prisene) skyte voldsomt i været ved så lav arbeidsledighet. Den aktuelle teorien jeg ifrågesetter er teorien om likevektsledighet, hvis du lurte på det.
Økonomifaget er rart. “Alle” som betyr noe i økonomi tror på det samme, men hva man tror på har blitt byttet ut med ti års mellomrom. Det er åpenbart at det bør være rom for å tenke annerledes uten å bli beskyldt for å rokke ved langsiktighet. Langsiktig styring etter et ufullstendig kart er ikke å foretrekke foran jevnlige kursendringer etterhvert som kartet blir bedre.