Spydighet som metode

av Sigve Indregard

Jeg innså plut­se­lig at jeg aldri har lest Arnulf Øver­lands “Kris­ten­dom­men — den tiende lande­plage”. Jeg hadde ærlig talt for­ven­tet meg en litt mer sak­lig kri­tikk. “Kris­ten­dom­men…” er mor­som og grovt spy­dig, men er sær­de­les inef­fek­tiv i sin reli­gions­kri­tikk. Å hevde at fore­dra­get er sam­funns­nyt­tig reli­gions­kri­tikk er litt som å hevde at Muhammed-​​karikaturene var det. Skyt­ter­gravs­krig er sjel­den nyttig.

Når det er sagt, for­be­hol­der jeg meg ret­ten til å ha det gøy med reli­gio­ne­nes selv­mot­si­gel­ser og selv­høy­ti­de­lig­he­ter. Mens Muhammed-​​karikaturene ikke var mor­somme, er Øver­lands fore­drag mor­somme på en sær­de­les for­nøye­lig og bitende måte. For eksem­pel som dette:

Han ska­per altså men­nes­kene. Han sen­der dje­ve­len på dem for å få dem til å «synde». Han er all­vi­dende, så han vet på for­hånd, at de vil falle for fris­tel­sen; men han blir sint alli­ke­vel, og fra nu av straf­fer han alle men­nes­ker med evig helvede.

Det er dei­lig å fråtse i denne typen enkel pole­mikk, selv om man vet at det ikke hol­der til syv­ende og sist.

Ter­ning­kast: 666.

Nøt du denne? Da vil du kan­skje like:

flattr this!