Flåsete om ulikhet

av Sigve Indregard

I debatt­inn­leg­get “Manns­kamp for like­stil­ling” (Aften­pos­ten 15. okto­ber) ønsker Runar Døving å starte omtrent førti debat­ter på en gang. Jeg er opp­tatt av like­stil­ling, inter­es­sert i femi­nis­men og sko­lert på økono­misk for­de­ling, så jeg kas­ter meg ut i én av dem.

Døving løper med hare­fot over en av de mest sen­trale debat­tene i økono­misk for­de­ling de siste årene. Han sier:

Like­stil­ling i lønns­kam­pen blir frem­stilt som en del av menns over­legne makt fordi menn tje­ner mer. Kam­pen om lik lønn er blitt tol­ket som en fel­les kvinne­kamp. Men lønn er knyt­tet til hus­hold­ning, ikke til per­son­lig inntekt.

Først fakta: Menn tje­ner ikke bare mer, de tje­ner mye mer. Det skyl­des i stor grad at menn job­ber mer, og til en viss grad at menn tje­ner mer per time.i Men lønn er, i følge Døving, knyt­tet til hus­hold­ning. Dette er det vans­ke­lig å tolke på noen annen måte enn at det er greit at kvin­ner tje­ner mindre, fordi men­nene deres tje­ner mer.

Dette hol­der ikke som visjon for sam­fun­net vårt av føl­gende åpen­bare grunner:

  1. Det fin­nes single men­nes­ker i ver­den, som ikke kan snylte på noen mann.
  2. Det fin­nes les­biske i verden.
  3. Folk gif­ter seg ikke i en alder av 15 og for­blir i par­for­hol­det til de dør. Gjen­nom livet vil dine valg­mu­lig­he­ter som men­neske på svært mange måter avhenge av din inn­tekt. La oss anta at du har tre barn og en kone som slår deg. Hvis kona sør­ger for all inn­tek­ten til fami­lien, vil det være eks­tremt vans­ke­lig for deg å komme deg løs.
  4. All den tid man anser inn­tekt som noe som bør for­de­les rett­fer­dig, kan man ganske enkelt ikke slå seg til ro med at det for­de­les rett­fer­dig mel­lom hus­stan­dene, fordi man også i så fall må se på for­de­lin­gen innen­for husstanden.

Men enda vik­ti­gere enn disse åpen­bare poen­gene er det at inn­tekts­for­de­lin­gen ikke er et resul­tat av en patri­ar­kalsk sam­funns­struk­tur (da skulle vel kvin­ner tjent mest i dag, etter Døvings reson­ne­ment), men også en vik­tig årsak til at den har blitt opp­rett­holdt. Kvin­ne­nes fri­gjø­ring kom når de begynte å tjene pen­ger selv. Så lenge man­nen tjente pen­gene i fami­lien var det en viss logikk i at han fore­tok alle avgjø­rel­sene. Det interne makt­for­hol­det i fami­lien ble for­ryk­ket i ret­ning av den som fami­lien var abso­lutt avhen­gig av.

Til slutt opp­sum­me­rer Døvig:

Det er på tide å snakke om reell like­stil­ling. Barne­lo­vene må end­res. Delt omsorg må bli en selv­følge. Man­nen må være part i saken i abort­spørs­må­let. Sko­lens til­pas­ning må end­res til også å gjelde gut­ter. Helse­inn­sat­sen må orga­ni­se­res slik at menn og kvin­ner kom­mer ut likt på alle leve­kårs­in­dek­ser. Menn kan ikke len­ger bli sett på som poten­si­elle sexforbrytere.

Den dag da menn og kvin­ner lever like lenge og det er lik rett til barna, da først kan like­stil­lings­kam­pen revurderes.

Her er vi helt enige (med et vik­tig unn­tak for abort­spørs­må­let). Det er, såvidt jeg vet, ingen stor uenig­het knyt­tet til disse spørs­må­lene i noen fag­mil­jøer. Så hvor­for, Døvig, må du trekke inn alt det røl­pete og lett­vinte dema­go­ge­riet tid­li­gere i artik­ke­len? Disse siste poen­gene dine druk­ner i dår­lig gjen­nom­tenkte slagord.

Fot­no­ter

  1. Se for eksem­pel Hilde Bojer: “Dis­tri­bu­tive Jus­tice”, Rout­ledge 2002. [↩]

Nøt du denne? Da vil du kan­skje like:

flattr this!