Det skulle ikke være nødvendig å skrive om Midt-Østen her også. Spaltemetre og bloggbytes i Norge kommer ikke til å ha den største virkningen på verdensopinionen likevel. Likevel syns jeg det er et par momenter som er underkommunisert i debatten. Etter mitt syn er de så åpenbare at det nesten gjør vondt å måtte si at jeg ikke har sett dem i debatten.
- Det er åpenbart at kritikk av staten Israel ikke er antisemittisme. Men det må i tillegg være lov å kritisere religionen jødedom! Religion er på et personlig plan kanskje politikk-nøytralt, men det er definitivt ikke det på et nasjonalt plan. Statsreligion er politikk.Når det er sagt, så mener ikke jeg at jødedommen er årsaken til at Israel angriper Libanon. Like fullt må det være lov å hevde nettopp det, og alle “øyets religioner” (kristendom, jødedom, islam) stiller seg relativt lagelig til for hugg i slike spørsmål. Jødedommen, for eksempel, erklærer israelerne som Guds utvalgte folk og trekker landegrenser i Midt-Østen. Når Jostein Gaarder ikke kan akseptere dette og ikke anerkjenner dette, er det en kritikk av religionen — men på bakgrunn i dens politiske konsekvenser. Jeg tror som sagt ikke at det er den reelle strukturen bak Israels adferd, men det er ikke fullstendig umulig at det er slik det henger sammen.Jonas Gahr Støre og andre kommentatorer ser ut til å mene at det ville vært greiere om Gaarder holdt seg til å si at staten Israel ikke burde brukt så sterk militærmakt, uten å referere til at det var deres statsreligion som var den moralske motivasjonen/begrunnelsen. Det er en feilslutning at Gaarder ikke bør ha anledning til å gå inn på en slik religionskritikk. Men det er selvsagt lov å være uenig med ham.
- De mellom-lange linjene i utviklingen og USAs rolle i konflikten er underkommunisert og ikke minst underkritisert. Etter mitt syn er det tre helt sentrale elementer i oppbyggingen til denne konflikten:
- USAs tilbakeholdenhet med å kritisere Israel og totale diplomatiske fravær i konfliktens tidlige fase. For mer bakgrunnsinformasjon om denne generelle tilbøyeligheten i amerikansk utenrikspolitikk, les denne forskningsrapporten.
- Den vestlige verdenens avskjæring av støtte til PA, og dermed oppblussing av vold fra Hamas’ side.
- Yasser Arafat og Ariel Sharons avskjeder fra politikken. Det er selvsagt litt lite konstruktivt å peke på at dette neppe ville skjedd hvis de levde, men det kan være greit å huske til neste gang man mister ubestridte ledere (Castro og Chavez, for eksempel).
Karikaturdebatten og metadebatten etter Gaarders kronikk gjør meg bekymret for at vi er i ferd med å snevre inn rommet for forskning og fri meningsutveksling til et sted der eksempelvis religionskritikk må avvikles. Både i vesten og resten styrkes religionenes betydning og deres motsetninger aksentueres. I forhold til spørsmål som ytringsfrihet, fred, forsoning, kulturell liberalisering og globalisering kan vi være på vei inn i en slags middelalder.
Dystopien trer frem. Nasjonalismen, som vi på mange måter kan takke for første og andre verdenskrig, avløses av en litt mer løselig regionalisme. Så langt kan mye tyde på at regionene følger særdeles tradisjonelle, religiøse grenser. Sekularismen som bevegelse blir en trussel mot regionens sikkerhet. Fri forskning og meningsutveksling har vist en tendens til iboende pasifisme, og følger samme vei. Den frenetiske globaliseringsmotstanden fra den politiske venstresida blandes sammen med denne fanatiske regionalismen og blir dens redskap. Borgerrettigheter ofres på sikkerhetens alter. Sikkerhetsdemagoger i Vesten og svovelmullaer i Midt-Østen får den politiske makten, fordi de kan love handlingsalternativer mot hverandre. Til slutt blir Vesten og Iran umulig å skille fra hverandre, bortsett fra at den ene er kristen og den andre muslimsk (men hvilken var nå hvilken?).
Nøt du denne? Da vil du kanskje like:
The Feige feilslutninger by Sigve Indregard, unless otherwise expressly stated, is licensed under a Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 3.0 Norway License.
Ingen kommentarer